Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Vennskap’

Som dere nerder som kan binærkoder utenat (og/eller dere som var lure nok til å søke opp en binary translator) vet har jeg det ikke helt supert for tiden. Jeg hadde det ikke supert i sommer, og nå har jeg det ikke supert, bare at noen ganger kan jeg gjøre ting som gjør deler av livet litt supert likevel, så jeg klarer meg jo. Og som Eivind sa, så hjelper det med eplemost på bare jazz.

Men altså, i dag sov jeg altfor lenge, jeg sov såpass lenge fordi jeg satt oppe og tenkte. Så la jeg meg, og tenkte litt, før jeg tok meg en røyk og tenkte. Jeg tenkte til og med når jeg satt på do. Jeg må slutte å tenke. Så inviterer Ebba meg hjem hos henne for å drikke te og ikke tenke. Hun bor litt langt unna, så jeg hørte gjennom Lift Your Skinny Fists Like Antennas to Heaven av Godspeed You! Black Emperor på veien dit mens jeg spiste pølse og tenkte.

-Han ved siden av meg har samme hår som han fyren vi traff tilfeldig mens vi gikk tur med hundene, -Konows Gate, -Denne sangen hørte jeg faktisk på når jeg venta på at hun skulle komme hjem fra skolen, -Ullgenser, -Skjerf, -Hun jenta smilte til meg, smilet ligner på..

Ja dere skjønner nok greia.

Hvordan dette er mulig vet jeg ikke, men tvert jeg fikk en klem av Ebba forsvant alt dette, og alt som stod i tankene mine da var øyeblikket der og da.

Jeg er litt loka, som Ebba så fint sier det.

Dette er også litt loka: Bell Ringer Fail

Soundtrack: Thomas Dybdahl – Rain Down On Me

Advertisements

Read Full Post »

Det er søndag, og det er kaldt. Det var ikke så kaldt da jeg gikk med Hans. Grunnen til det vet vi ikke, men det må være et fint svar. Enkelte personer gir bare fine svar.

Men det var kaldt da jeg gikk alene, jeg gikk i ens ærend ut i kulda for å sitte ut i kulda omgitt av musikk og lese bok. Musikk gjør også ting litt mindre kaldt, så lenge jeg liker den. Jeg liker egentlig kulde, det kjennes nesten ut som små isende fingre som sniker seg gjennom genseren min og stryker meg på magen, og i ryggen. Kulde vil jo ikke noe vondt, den bare advarer deg mot å være ute for lenge og med for lite klær. Den er litt misforstått, men det er jo det meste her i verden.

Den egentlig grunnen til at jeg liker kulde er det at jeg ikke liker sommer. Det er ikke noe jeg alltid har gjort, men det er noe jeg nylig har oppdaget. Det skjer alltid så mye på sommeren, menneskene er seg selv på sommeren og gjør det de selv vil. Eller, det er hvertfall det de selv tror. Jeg er litt usikker, jeg vet ikke hvordan mennesket fungerer, men jeg er hvertfall villig til å innrømme det. Dette har ingenting med at jeg ikke liker sommeren å gjøre.

«Hva gleder du deg mest til med sommeren Snorre?», det spørsmålet har vi nok alle fått, hvertfall alle vi som heter Snorre. Det er ganske forskjellig fra tid til person over til situasjon og så tid igjen hva vi svarer på det. Vi svarer ofte uten å tenke oss om. Jeg ville svart festival, uten å tenke meg om i et sekund. Hadde du spurt for 4 år siden ville jeg ikke ha svart det, jeg ville derimot ha tenkt meg lenge om, og funnet ut at jeg ganske enkelt synes det er greit at det blir så varmt.

Festivaler er morsomme. Hadde jeg tenkt meg litt mer om hadde jeg svart at jeg gleder meg til å kunne være med mine mennesker, de menneskene jeg liker. Ikke nødvendigvis alle de jeg kaller venner, for jeg kaller litt for mange personer for venner, men bare vennene. Altså de som ikke bare er bekjente, men som faktisk betyr en hel del for meg. I fare for å såre noen mennesker vil jeg si jeg ennå har en slik sommer tilgode.

Jeg sier ikke at jeg ikke hadde venner rundt meg denne sommeren, for det hadde jeg, og det var ikke bare bekjente, de er venner. Men det er vanskelig å være vennen min når jeg ikke er mottagelig for oppriktig vennskap. Helt fra den tiden jeg lærte meg å få venner har jeg gledet meg til sommer, og hver gang hadde det skjedd noe som har trykt meg så langt ned i gjørma at jeg forbannet sola for å være der og minne meg om nederlaget. Alt ser alltid så fint ut på våren, når det begynner å bli varmt og man kan se at gresset reiser seg litt mer for hver dag, og kaféene begynner å bli så fulle at det faktisk er like så greit å kjøpe kaffe på narvesen og sitte på brygga, eller bare invitere folk hjem, som de gamle trønderne gjorde før i tiden. (Ja, det var vanlig det når vi ikke hadde kaféer, at venner møttes i vennekretsens fineste hus, det var en stor ære det å ha det fineste huset som ble valgt)

Denne sommeren her følte jeg at jeg ble trykt ned i søla for godt, jeg gadd ikke prøve igjen. Den personen jeg hadde mest tiltro i, og som ga meg mest varme og selvtillit fant ut at hun ikke ville mer. Det er forsåvidt helt greit, det er opp til hver enkelt person å føle på seg hva det er man egentlig vil. Den personen jeg ble konfrontert med var varm og trøstende, dvs den dagen det skjedde. De neste månedene ble jeg møtt med den kaldeste og jævligste masken jeg noengang har opplevd. Den var der ikke med hensikt, tror jeg, men den var der, og den holdt meg nede.

Nå har høsten og kulden kommet, jeg liker kanskje kulden fordi den ikke kommer for å gjøre vondt, den vil bare si ifra. Det er bedre med det enn kulden fra mennesker som kommer når de ikke vet hvordan de skal forsvare seg psykisk mot et annet, selv om ingen parter vanligvis mener noe vondt.

Bare Jazz var stengt, det var ikke koselig, så jeg gikk et annet sted. Jeg møtte mennesker, og det var fint.

Men jeg tror ikke jeg klarer å stole på at noen liker meg lengre, kanskje det er derfor jeg har blitt så innpåsliten mot de som faktisk viser meg litt varme. Så innpåsliten faktisk at det ble litt kaldt der og.

brb sigg

Soundtrack: Isis – Carry

Read Full Post »

Ruby Sees All

Nå sitter jeg og hører på Avant Garde-Pop, og jeg synes det er temmelig snasent. Grunnen til at jeg skriver blogg nå er for at jeg kjeder meg skikkelig, men jeg er uansett akkurat like glad som denne løven her. Kanskje ikke helt da, men det er fordi jeg er tom for røyk. Ikke at det er så ille i utangspunktet, jeg klarer meg noen dager uten, men jeg røyka den siste uten en kopp kaffe, og jeg nøt den ikke en gang. Og hva faen er vitsen med å forpeste seg selv uten å en gang nyte det? Makan.

Grunnen til at jeg er så glad er fordi jeg har mimret, og det å mimre kan nesten være synonymt med å savne. Og hva savna jeg? Såklart savner jeg jo kjæresten min(som er helt nødvendig å nevne siden jeg savner henne brutalt), men denne gangen var det ikke henne jeg mimret om, det får jeg gjøre resten av året. Nei denne gangen mimret jeg om den personen som uten tvil har gjort mest intrykk på meg iløpet av mine 19 års tilstedeværelse.  Den 5. Mars 2008 snakket vi for første gang, og selv om wikipedia mener det er en helt ubetydelig dag vil jeg si at mine valg den dagen førte til at sjela mi fikk fornyet sin uttørkede motivasjon som om den var en svamp som ble kastet ut i havet. Dette skjedde jo selvfølgelig ikke den dagen, den dagen deltok jeg bare i en ytterst morsom, men samtidig filosofisk og surrealistisk samtale som fenget meg til det ytterste. Jeg glemte ikke denne samtalen med det første – når sant skal sies har jeg ennå ikke glemt den. Men denne oppbyggingen av motivasjon, selvtillit, livslyst, glede, – og gudene vet hva annet, skjedde gradvis over tid. Og hva gjorde denne personen som jeg har utrykt som mer enn noen andre. Svaret er; absolutt ingenting.

Denne personen gjorde ikke mer enn hva andre folk gjør med vennene sine. Mange vil kanskje si at vennene deres gjør så mye(eller lite) for vedkommede, og at derfor er de gode venner. Såklart vil en god venn lage frokost på senga om du er syk og holde rundt deg om du har mistet noe du holder kjært. Men dette er jo ikke grunnen til at dere er venner. Grunnen til at dere er venner er at dere trives i selskap med hverandre og klarer å oppfylle ulike behov, bare ved å være tilstede. Dette klarte den personen jeg snakker om i høyeste grad. Det ble aldri frokost på senga når jeg var syk, men jeg hadde noen å snakke med, og det var alt jeg trengte. Jeg vil nesten gå så langt som å si at fysisk tilstedeværelse er helt unødvendig når man har en slik venn, for det fysiske er ikke det som er i fokus, det fysiske er jo bare der, mens alt annet har en mening.

Samtalene jeg hadde med denne personen var alltid på et nivå jeg ikke har kjent igjen fra andre samtaler med andre folk. Jeg ble mer og mer glad i å ha disse samtalene, og telefonregningen steg i været. Jeg kunne sitte i flere timer og bare snakke, og jeg kunne sitte i flere timer og bare lytte, uten at det noen gang kjedet meg. Mine sosiale behov ble tilfredstilt. Det som kunne ha hendt, siden Mr X(som har blitt vedkommedes nick fra nå) bodde over 80 mil unna meg, var at jeg kunne ha stengt meg inne og levd i min egen verden hvor bare jeg og Mr X var tilstede. Men dette hendte ikke, tvert imot ble jeg motivert til å gjøre alt annet, og mitt sosiale liv ble reddet fra å havne i klem mot en fantasi om en utilgjengelig person.

Igår hadde jeg ikke snakket med henne på flere måneder, og ja det er en hun. Jeg mimret og ble litt trist, for jeg trodde jeg holdt på å miste kontakten med henne. Men så ringte jeg henne, og vi snakket som om vi delte ord hver dag. Ja, jeg må si jeg og Anja er en kløpper på det å dele ord, som jeg tidligere beskrev, med en litt annen formulering. Uansett, jeg er ufattelig glad i dag for jeg snakket med Anja i en halvtime om ting og uting, og etter en liten periode med dårlig motivasjon begynner jeg å få den tilbake. En halvtimes prat, og Anja kasta svampen ut i havet igjen. Det er fint.

Jeg skal besøke Anja i Sigdal i sommer har jeg bestemt meg for, og hvis det ikke blir sånn skal vi sitte på Picasso i Drammen og drikke kaffe som vi gjorde første gangen vi traff hverandre.

n1272252744_30021273_5071

Anja ser ikke lengre sånn ut, men jeg legger ut dette bildet fordi det er det bildet som i størst grad reflekterer den personen Anja er. Det er slik hun er, og det er slikt hun gir, og det er slik vi blir når hun er tilstede, psykisk, eller fysisk.

Soundtrack: Architecture In Helsinki – Frenchy I’m Faking

Read Full Post »