Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Religion’

Land Of Sunshine

Idag har jeg behov for å tenke, jeg får noen ganger slike innfall, og det er fint, for da kan jeg utfordre min egen intellekt samt min evne til å formidle siden jeg nå er så heldig og sitter i besittelse av en egen blogg, og en blogg hvor jeg kan skrive hva som helst. Og hvorfor kan jeg skrive hva som helst? Jo det er fordi jeg stoler blindt på folk, alle som snakker med meg bærer videre med seg en stor del av meg. Jeg er naiviteten selv.

Men det jeg egentlig skal skrive om nå er musikk, mer bestemt om en søken etter perfekt musikk. Dette kommer av en liten samtale jeg hadde med en venn for en tid siden. Denne vennen av meg deler absolutt ikke min musikalske smak med meg, men når vi snakker om verdier i musikk er vi så enige i hva som er viktig at jeg nesten blir litt skremt.

Let’s begin, vi kan starte med udødelige fakta som ikke kan diskuteres. Temaet er ganske enkelt jakten på den perfekte musikken.

1. Vi vet at alle har sin egen personlige og unike mening om hva som fenger de selv.

2. Vi vet at denne personlig meningen forandres med tiden, og kan gå fra hip-hip til trip-hop på et år, eller mindre.

3. Vi vet at folk ofte får følelser løst ut av kroppen ved å høre på musikk.

4. Vi vet at Joey Defrancesco er jævlig kult.

Og hva slags konklusjoner kan vi dra ut fra dette? Jo, musikk er noe som i teorien ikke kan kritiseres på noen måte, for en anmeldelse er jo ingenting mer enn et unikt inntrykk av noe som ikke en gang er håndfast(1). Vi kan også konkludere med at folk blir lei av musikken ettersom de hører på den, for ellers hadde det jo ikke vært nødvendig å forandre disse meningene? (2). En annen konklusjon vi kan komme opp med er at musikk er intimt, det vekker følelser og tanker i folk, og deres unike mening om denne musikken er også innblandet med sterke følelser. Musikk kan vekke minner, som kan ha noe med den spesielle sangen, eller det kan være uvisst hvorfor disse minnene kommer frem av musikken. Kanskje kun fordi musikk generellt vekker tanker, og tanker er fungerer jo som en rekke dominobrikker som faller bortover og aldri stopper.

Jeg må legge til nå at tekst ikke er en del av dette tankeprosjektet mitt, og jeg snakker av egne erfaringer, så derfor deler jeg ikke festmusikk-folkets syn på musikk, bare folk jeg har diskutert dette med før, og som vanligvis deler mitt syn. Dette er ikke et forsøk på å gjøre noe vitenskapelig, for jeg vet at musikken er så abstrakt at ingen vitenskap er så sterk at den kan blottlegge musikkens effekt på oss.

Og hva er  egentlig musikk? Den eneste vitenskapen jeg tror vi har på musikk er at det er vibrasjoner i luften som følger en viss rytme og visse frekvensspektre. Det sier ikke mye om effektene det har på oss. Jeg leste en nyhetsartikkel for en god stund siden, forskere hadde funnet ut, på en eller annen måte at våre forfedre starte å kommunisere ved å synge, og hva kan det fortelle om musikkens opprinnelse? Jeg selv konkluderer med at siden den gang vi siden den gang vi først klarte å utvikle psykiske følelser og hukommelse har vi også følt nostalgi, anger, og fortvilelse i forbindelse med minner, akkurat som vi gjør nå. Og når folk bruker sang som kommunikasjon, hva skjer da? Følelser og sang blandes, for kommunikasjon er jo vår måte å vise følelse, ved siden av fysisk og psykisk utstråling. Jeg selv har den teorien om at følelser kan arves, ikke bare evnen til å ha visse følelser, men selve følelsene. Dette er en veldig vag teori uten noe som helst hold noe sted, men det er en teori jeg liker. Og jeg tror at med dette (eller uten) at vi har utviklet en følelsesbank hvor nøkkelen som utløser følelsene er kommunikasjon, fysisk kontakt og musikk. Ikke bare en bank egentlig, for følelser blir jo også produsert i ledtog med dette.

Det som er så fint med mennesker er at vi loggfører historie, så nå tenker jeg vi kan se litt på hva som har hendt de siste 100 årene og hva det har gjort med musikken. Før 1900 var jo sang noe som ble forbundet med tradisjoner og hyllester. Vi sang om Gud, vi sang om helter og vi sang om kjærlighet. Alt dette er temaer som setter følelser i oss, og er jo derfor står dette i ledtog med det jeg har sagt tidligere, så jeg tilater meg å fortsette. På denne fantes det ikke ting som radioerm eller popstjerner; sangene og eller musikken bestod av en historie, og et valg av formidlingsteknikk. Til og med intrumentale klassiske stykker hadde en historie som komponisten hadde i bakhodet når musikken ble skrevet. Alt hadde en historie, i forskjellige samfunn blåste, klimpret, banket, eller strøk folket på sine instrumenter i minne for deres avdøde, det var en fin måte å si farvel på, og en fin måte til å få hele stemningen til å bli religiøs på. All denne musikken fortalte en historie, selv om det bare var et horn som ble blåst, eller en sopran som sang med resultat av knuste glass var denne musikken preget av en følelsesladet historie, fabrikkert av den som lytter. Dette har ikke forandret seg til den dag i dag, men musikken har uansett en helt annen rolle i livet vårt nå. Hver person i denne verden har sin egen måte å tolk, lytte og bruke musikk på. Det er de som danser på diskotet, de som sitter i godstolen og røyker pipe og hører på syrejazz, de som bare liker å høre summingen av lave harmonier når de baker og de som går på konserter og tar til seg energier og følelser som oser fra både publikum og artister.

I 1880 ble gramofonen oppfunnet av Emile Berliner, radioen ble oppfunnet noe senere og sammen skal det ha en utrolig stor innvirkning på vårt syn på musikk. De første musikkstjernene kommer, tiden kommer hvor artister blir hyllet som guder, tiden kommer hvor vi begynner å eksprimentere med å lage lyder ved hjelp av datateknikk. Musikken forandres konstant, og nye sjangre blir fabrikert nesten hver dag, folk hyller en artist en dag, en annen neste dag, før de blir lei og prøver å høre på noe annet.

Når jeg kobler sammen alle tankene rundt dette begynner jeg selv å finne frem til en konklusjon på hva den perfekte musikken er. For det er jo ikke en sang jeg prøver å finne, eller et band, det jeg er ute etter er en idé. Et liv kan visne og falle livløst mot glemselen, men en idé dør aldri. Hva skal til for at du skal like en sang? Jeg tror ikke jeg tar så feil når jeg sier at du er ute etter noe nytt, men samtidig ikke fremmed.. Så enkelt er det, mennesker har alltid vært fascinert av det ukjente, men samtidig redd for det. Så for å få den perfekte opplevelsen av en sang eller en låt trenger låta følgende ingredienser: referanser til musikk du har hørt før, et lydbilde som både minner deg om det du kjenner, og det du ikke ennå har kjennskap til, en orginalitet, eller en vri du ikke har hørt før, og det trenger en energi og en historie(som du i teorien fabrikkerer selv, med mindre det er en tekst du legger merke til). Er jeg på villspor?

Soundtrack: Damien Rice -O/9

Read Full Post »

Wings For Marie

Musikk har alltid hatt en stor rolle i livet mitt, dette blir et ganske enkelt innlegg; jeg legger ut to sangtekster av et av mine yndlingsband og råder dere til å høre og lese, så kanskje dere får den samme godtriste følelsen jeg fikk første gangen jeg hørte sangene. Aldri før har jeg grått så mye av en sang.

Så la meg presentere Tool med

Wings For Marie (Wings Part 1) og 10 000 Days (Wings Part 2).

Sangene henger sammen, og jeg overlater all tolkning til dere uten å røpe faktainformasjon om innholdet.

Wings For Marie (Pt. 1)

You believed.
You believed in moments not conceived.
You believed in me.

A passionate spirit.
Uncompromised
boundless and open.
A light in your eyes, then, immobilized.

Vacant, broken.
Fell at the hands of
Those movements that I wouldn’t see.
Cause it was you who prayed for me so.
What have I done to be a son to an angel?
What have I done to be worthy?

Day light dims leaving cold fluorescence.
Difficult to see you in this light.
Please forgive this selfish question, but
What am I to say to all these ghouls tonight?

She never told a lie.
Well might of told a lie.
But never lived one.
Didn’t have a life.
Didn’t have a life.
But surely saved one.
Saved on.

Alright, now it’s time for us to let you go.

10,000 Days (Wings Pt. 2)

We listen to the tales and romanticize,
how we follow the path of the hero.

Boast about the day when the rivers overrun,
How we’ll rise to the height of our halo.

Listen to the tales as we all rationalize,
our way into the arms of the savior.
Feigning all the trials and the tribulations.

None of us have actually been there,
Not like you…

Ignorant siblings in the congregation.
Gather around spewing sympathy,
Spare me…

None of them can even hold a candle up to you.
Blinded by choice, these hypocrites won’t see.

But enough about the collective Judas.
Who could deny you were the one who illuminated?
Your little piece of the divine.

And this little light of mine, a gift you passed on to me
I’m gonna let it shine
to guide you safely on your way.

Your way home…

Oh, what are they gonna do when the lights go down?
Without you to guide them all to Zion?
What are they gonna do when the rivers overrun?
Other than tremble incessantly.

High is the way,
but our eyes are upon the ground.
You are the light and the way.
They’ll only read about.
I only pray heaven knows,
when to lift you out.

10,000 days in the fire is long enough.
You’re going home…

You’re the only one who can hold your head up high.
Shake your fist at the gates saying,
«I have come home now…!»
Fetch me the spirit, the son and the father.
Tell them their pillar of faith has ascended.

«It’s time now!
My time now!
Give me my
Give me my wings…»

Give me my

Give me my wings

You are the light, the way,
that they will only read about.

Set as I am in my ways and my arrogance.
Burden of proof tossed upon the believers.
You were my witness, my eyes, my evidence,
Judith Marie, unconditional one.

Daylight dims leaving cold fluorescence.
Difficult to see you in this light.
Please forgive this bold suggestion.
Should you see your maker’s face tonight,
Look him in the eye.
Look him in the eye and tell him,
I never lived a lie, never took a life,
But surely saved one.

Hallelujah
It’s time for you to bring me home.

Read Full Post »