Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Oda’

Oh Smile

Jeg sliter litt med å skrive blogg for tiden, ikke nødvendigvis fordi jeg ikke har noe å skrive om, jeg har jo masse å skrive om.

Siden sist har jeg vært med på å rive en skole, en hytte, og jeg har mistet en kjæreste, og selvfølgelig lekt litt med folk og grill på bursdagen til Ida, og noe til.

Det er egentlig ikke så mye, men noe av det betyr veldig mye for meg på både godt og vondt, og man kan jo skrive masse om sånt, men det er jo ikke alt jeg vil dele. Jeg vil nødig bruke bloggen som en klagemur for kjærlighetssorg, men det er mitt liv og min blogg om mitt liv, så det må jo nevnes.

Jeg gjør generelt ikke så mye når jeg er hjemme i Skage som jeg er nå. Tvert imot har jeg en tendens til å miste døgnrytmen helt, miste motivasjonen helt, få problemer med å forholde meg med folk og bli helt tiltaksløs. Det er nok noe av grunnen til at forholdet gikk i vasken.

Dere må ikke misforstå meg, det er ikke barndomshjemmet mitt det er noe galt med, jeg trives veldig godt hjemme med moren min, jeg synes hun er et fantastisk menneske, selv om hun er mårragretten som fy. Men jeg sliter med selve stedet. Jeg har ingen gode minner herfra, og minnene jeg har trekker meg ned i søla. Jeg husker faktisk svært lite fra barndommen, det er som om jeg alltid har vært tenåring.

Dette er ikke et bra blogginnlegg, den har ikke noe poeng eller noe jeg vurderer som god lesestoff for folk, det er jo ikke sammenhengende en gang. Men jeg skriver fordi jeg føler for det.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å skrive så mye fremmover, jeg er mildt sagt nede for øyeblikket og jeg savner å kunne forholde meg til Oda uten å være redd for at hun skyver meg unna, jeg skriver ikke godt når jeg er trist.

Soundtrack: Antony and the Johnsons – Her Eyes Are Underneath the Ground

Advertisements

Read Full Post »

Welcome Back

Nå er det 42 dager siden sist jeg skrev. Siden det er svaret på meningen med livet har jeg tenkt til å feire det med et splitter nytt innlegg. Tjohei! Siden sist jeg skrev har det jo skjedd en del som jeg kan skrive om, men siden jeg er syk idag og skikkelig lat skal jeg bare oppsummere litt.

– Jeg har besøkt Oda i Danmark sammen med Emilie og lekt lykkelig. Jeg hadde foresten ingen mac eller PC med meg, så jeg fylte ut hulrommene i dagene med å lese bøker, både på dansk og på norsk, siden jeg er så kul og flerkulturell.

– Jeg dro tilbake til Oslo og lekte litt i leiligheten min med folk som bor der, og noen som egentlig ikke bor der, men som gjør det likevel.

-Jeg har tatt masse bilder med mitt nye(egentlig Oda sitt) kamera, halveis fordi jeg ville ha bloggmateriale, men selvfølgelig klarte jeg å glemme kameraet i Oslo. Hurra for meg.

-Jeg var på Nissen-jakt med Emilie ved Nationalteateret, det var vanskelig, men etterhvert klarte vi heldigvis å finne Nissen. Der ved Nissen satt Emilie og øvde litt på en monolog før hun forsvant inn i Nissen for å fullføre en opptaksprøve. Etter det spiste vi dyr mat og drakk kaffe.

-Samme dag møtte jeg tilfeldigvis Clara i byen, vi drakk øl og kaffe(jeg drakk øl og hun drakk kaffe) før vi dro til henne og så The Doors-filmen, og hørte litt på musikk.

-Så lekte jeg litt før jeg dro hjem til Trøndelag, og siden har jeg sovet masse og ikke gjort annet enn å sove.

Det var en fin oppsummering synes jeg.

Akkurat nå driver jeg og forbereder en formatering av mac’en min, det tar tydeligvis noen timer å fylle en ekstern harddisk med 80 giga musikk og 145 giga filmer, men nå er det bare en time igjen. Hurra!

Soundtrack: Monolithic – I Hate The Fact That We Breath The Same Air

Read Full Post »

Oda er søt

3460535468_4ddfebd044

Soundtrack: Opeth – Windowpane

Read Full Post »

Ruby Sees All

Nå sitter jeg og hører på Avant Garde-Pop, og jeg synes det er temmelig snasent. Grunnen til at jeg skriver blogg nå er for at jeg kjeder meg skikkelig, men jeg er uansett akkurat like glad som denne løven her. Kanskje ikke helt da, men det er fordi jeg er tom for røyk. Ikke at det er så ille i utangspunktet, jeg klarer meg noen dager uten, men jeg røyka den siste uten en kopp kaffe, og jeg nøt den ikke en gang. Og hva faen er vitsen med å forpeste seg selv uten å en gang nyte det? Makan.

Grunnen til at jeg er så glad er fordi jeg har mimret, og det å mimre kan nesten være synonymt med å savne. Og hva savna jeg? Såklart savner jeg jo kjæresten min(som er helt nødvendig å nevne siden jeg savner henne brutalt), men denne gangen var det ikke henne jeg mimret om, det får jeg gjøre resten av året. Nei denne gangen mimret jeg om den personen som uten tvil har gjort mest intrykk på meg iløpet av mine 19 års tilstedeværelse.  Den 5. Mars 2008 snakket vi for første gang, og selv om wikipedia mener det er en helt ubetydelig dag vil jeg si at mine valg den dagen førte til at sjela mi fikk fornyet sin uttørkede motivasjon som om den var en svamp som ble kastet ut i havet. Dette skjedde jo selvfølgelig ikke den dagen, den dagen deltok jeg bare i en ytterst morsom, men samtidig filosofisk og surrealistisk samtale som fenget meg til det ytterste. Jeg glemte ikke denne samtalen med det første – når sant skal sies har jeg ennå ikke glemt den. Men denne oppbyggingen av motivasjon, selvtillit, livslyst, glede, – og gudene vet hva annet, skjedde gradvis over tid. Og hva gjorde denne personen som jeg har utrykt som mer enn noen andre. Svaret er; absolutt ingenting.

Denne personen gjorde ikke mer enn hva andre folk gjør med vennene sine. Mange vil kanskje si at vennene deres gjør så mye(eller lite) for vedkommede, og at derfor er de gode venner. Såklart vil en god venn lage frokost på senga om du er syk og holde rundt deg om du har mistet noe du holder kjært. Men dette er jo ikke grunnen til at dere er venner. Grunnen til at dere er venner er at dere trives i selskap med hverandre og klarer å oppfylle ulike behov, bare ved å være tilstede. Dette klarte den personen jeg snakker om i høyeste grad. Det ble aldri frokost på senga når jeg var syk, men jeg hadde noen å snakke med, og det var alt jeg trengte. Jeg vil nesten gå så langt som å si at fysisk tilstedeværelse er helt unødvendig når man har en slik venn, for det fysiske er ikke det som er i fokus, det fysiske er jo bare der, mens alt annet har en mening.

Samtalene jeg hadde med denne personen var alltid på et nivå jeg ikke har kjent igjen fra andre samtaler med andre folk. Jeg ble mer og mer glad i å ha disse samtalene, og telefonregningen steg i været. Jeg kunne sitte i flere timer og bare snakke, og jeg kunne sitte i flere timer og bare lytte, uten at det noen gang kjedet meg. Mine sosiale behov ble tilfredstilt. Det som kunne ha hendt, siden Mr X(som har blitt vedkommedes nick fra nå) bodde over 80 mil unna meg, var at jeg kunne ha stengt meg inne og levd i min egen verden hvor bare jeg og Mr X var tilstede. Men dette hendte ikke, tvert imot ble jeg motivert til å gjøre alt annet, og mitt sosiale liv ble reddet fra å havne i klem mot en fantasi om en utilgjengelig person.

Igår hadde jeg ikke snakket med henne på flere måneder, og ja det er en hun. Jeg mimret og ble litt trist, for jeg trodde jeg holdt på å miste kontakten med henne. Men så ringte jeg henne, og vi snakket som om vi delte ord hver dag. Ja, jeg må si jeg og Anja er en kløpper på det å dele ord, som jeg tidligere beskrev, med en litt annen formulering. Uansett, jeg er ufattelig glad i dag for jeg snakket med Anja i en halvtime om ting og uting, og etter en liten periode med dårlig motivasjon begynner jeg å få den tilbake. En halvtimes prat, og Anja kasta svampen ut i havet igjen. Det er fint.

Jeg skal besøke Anja i Sigdal i sommer har jeg bestemt meg for, og hvis det ikke blir sånn skal vi sitte på Picasso i Drammen og drikke kaffe som vi gjorde første gangen vi traff hverandre.

n1272252744_30021273_5071

Anja ser ikke lengre sånn ut, men jeg legger ut dette bildet fordi det er det bildet som i størst grad reflekterer den personen Anja er. Det er slik hun er, og det er slikt hun gir, og det er slik vi blir når hun er tilstede, psykisk, eller fysisk.

Soundtrack: Architecture In Helsinki – Frenchy I’m Faking

Read Full Post »

Lover, You Should Have Come Over

Kjæresten min er jaggumeg pen. Jeg har ikke sett henne på en måned, så hver gang jeg ser et nytt bilde av henne blir jeg så glad at jeg hopper litt opp og betrakter bildet i noen minutter før jeg snakker videre med den fine, vakre, pene kjæresten min. For hun er jaggumeg pen, ja det synes jeg. Hun er jo snill og smart og alt sånt og, men nå handler det om at kjæresten min; hun er faenmeg vakker og fin.

hei

Soundtrack: Dog Fashion Disco – 9 To 5 At The Mourge

Read Full Post »

Hjem

Nå snakker jeg med lillesøstera mi på msn. Hun er ti år gammel og sier at hvis jeg kommer hjem i kveld skal hun spare litt pizza til meg. Bare synd at hjem er i Nord-Trøndelag og er en togtur på 900 kroner. Hadde jeg vært rik hadde jeg hatt mulighet til å  spise pizza med lillesøstera mi og mamma i kveld. TENK så koselig det hadde vært. Onkel Totto er også hjemme hos mamma akkurat nå, det er nok han som mikser sammen pizzaen under ordre fra bestemor, mens bestefar sitter i godstolen sin og leser VG. Bestemor og Bestefar bor foresten i en liten leilighet i kjelleren vår. Med andre ord er det masse folk i det huset jeg i høyst grad skulle ønske jeg kunne spise pizza med ikveld. Så kunne jeg tatt en øl med mamma. Da hadde nok bestemor kommet opp og sagt at jeg må holde meg unna sånt, og hvertfall ikke vise mamman min at jeg drikker, så tar jeg meg en røyk ute i kulda mens mamma lager kakao til meg.

Om noen uker skal jeg kose meg litt hjemme med mamma har jeg bestemt meg, hvis hun spanderer turen så klart. Sånt har ikke jeg råd til.

I sommer kommer nok søstrene mine hjem i tilegg, også skal jeg ta med meg Oda hjem. Jeg gleder meg som en unge jo.

Soundtrack: Peeping Tom – Your Neighborhood Spaceman

Read Full Post »

Idag har vært en merkelig dag. Jeg stod opp 5 på morgenen og var helt døgnforvirret. Jeg visste ikke om det var dag eller natt. Å være døgnvill er i seg selv en ganske ekkel opplevelse, man føler seg plutselig ikke som en del av sin egen hverdag lengre når man våkner og ikke klarer å huske hva som har gått for seg de siste 24 timene. Jeg føler alltid det er noe veldig viktig som skjer akkurat i det øyeblikket, bare at jeg ikke har nok del i min egen hverdag til å forstå hva det er.  Jeg kledde på meg og skrudde av vifteovnen som spydde ut altfor mye varme i forhold til det som egentlig bra for meg. Jeg visste fortsatt ikke hva som foregikk, jeg var helt borte. Jeg gikk opp for å se om det var noen hjemme i stua, men der var det tomt. Jeg begynte å forstå at det var på morgenen, men hadde fortsatt en ekkel følelse i meg, som om hele verden gikk sin gang, uten meg.

Jeg hadde ikke lyst på mat, så jeg kokte meg en kopp kaffe før jeg gikk ut og tok meg en røyk. Forvirret var jeg ikke lengre, men jeg hadde fortsatt den ekle følelsen som viste seg å ikke ha noen ambisjoner om å lette seg fra brystet mitt før etter flere timer. iMac’en var påslått når jeg kom ned, jeg hadde glemt å slå den av før jeg la meg, eller bare sovnet før jeg kunne ha slått den av. Uansett fant jeg ut at jeg skulle se en film før dagen kom skikkelig igang.

Etter filmen ringte jeg Oda og vekte henne. Jeg liker å snakke med Oda på morgenen, det virker som trøttheten hennes skjuler alle dårlige tanker, alt hun tenker på er meg, og oss. Selv om Oda er verdens beste menneske er en trøtt Oda enda bedre.

Klokka 2 møtte jeg Fride i byen, og vi gjorde det vi egentlig alltid gjør, bare tusler rundt på leting den ultimate kopp kaffe og snakker om politikk og personlige verdier. Jeg glemte alt jeg hadde følt tidligere, og konsentrasjonen min var fiksert på kaffen, røyken og det daværende samtaleemnet.

Men etterhvert skulle jeg komme meg hjem igjen, jeg følte meg tommere og tommere for hvert skritt jeg tok mot t-banen, den ondsinnede følelsen fra morgenen kom tilbake. Om det var fordi jeg igjen var alene, eller om det var noe jeg tenkte som gjorde utslag er jeg usikker på, selv om jeg kjente tomheten komme krypende før jeg forlot Fride.

Nå er det langt over midnatt, snart et døgn siden jeg stod opp, følelsen begynner endelig å gi seg igjen, og jeg vet fortsatt ikke hva det kommer av. Kanskje jeg bare ikke er laget for å leve for meg selv.

Oda

(Tenkte bare å tilføye litt farger og babes på bloggen min)

Soundtrack: Mars Volta – Drunkship of Lanterns

Read Full Post »

Older Posts »