Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Gamle dager’

I Remember

Det er ikke så kaldt ute når varme stemmer, og gode tanker varmer sinnet.

Dette er et gammelt bilde. Jeg tror jeg skal tilbake dit til sommeren.

 

Soundtrack: Damien Rice – Me, My Yoke And I

Read Full Post »

Jeg fant et gammelt album på rommet mitt idag. Det var Jeff Wayne’s War of The Worlds. Jeg hadde ikke hørt det på flere år, og visste ikke om det var et prosjekt som hørtes bra ut fordi jeg var 13 år gammel og syntes 80-talls diskorytmer var temmelige snasne greier. Så jeg rippet det inn på mækken og satte meg ned med potetgull og en Amunds Pilsner, – som visstnok er brygget etter norske øltradisjoner som alt annet, som om dette var en helaftens spillefilm som var nominert til 8 oscar i 96 og omhandlet livets indre verdier. Grunnen til at jeg gjorde dette til et så stort høydepunkt var at, som jeg husket er dette et konseptalbum, som er hyllet av kritikere i nesten like stor grad som Pink Floyds The Wall. Noen har faktisk gått så langt at de kaller det en musikal, andre kaller det en rockeopera eller, et konseptalbum.

jeffwayneb1152x864

Jeg ser nå at det faktisk står musikal på coveret. Jaja.

Innspillingsåret er altså 1978, og siden jeg nevnte 80-talls diskorytmer kan du jo tenke deg at dette er litt forut sin tid? Det tenker hvertfall jeg. Jeg regner med dere har hørt om filmen med samme tittel som hadde premiere i 2005. Filmen fikk faktisk 3 oscarnominasjoner, vant ingen av de da. Men Tom Cruise som spilte hovedrollen ble nominert som verste skuespiller av Razzie-utdelingen. Sånn går det.

Både albumet og filmer er bassert på en roman fra 1898 skrevet av den britiskte forfatteren H.G. Wells, og er en svært tidlig science fiction som handler om Mars’ angrep mot jorden. Boka er visstnok filmatisert flere ganger, og ble fremført som hørespill på radioen i 1938, noe som førte til massepanikk der mange trodde at jorda virkelig var under angrep fra Mars.

Jeg hørte nylig gjennom albumet, og jeg må si at det er skremmende fengende. Jeg anbefaler dere til å lytte til klippet jeg legger ut.

Akkurat nå sitter jeg og hører HAARP av Muse, og jeg merker at Matthew har fått betydelig mørkere stemme siden Origin of Symmetry.

Soundtrack: Muse – Invincible (Live)

Read Full Post »

Krækkling

Idag fant jeg tilfeldigvis mitt gamle band på LastFM. Og minnene strømmet inn. Jeg skal si deg vi hadde et jævlig bra band, selv om det fungerte like bra om en 150 år gammel skildpadde med hjerteproblemer. Vi startet i 9. tror jeg, selv om jeg er litt usikker. Det startet som et coverband, vi skiftet hyppig vokalist og prøvde noen ganger å synge selv, noe som endte i spetakkel uten like. Men hoi så morsomt det var. Jeg ville gitt bort mac’en min for å kunne oppleve de naive forhåpningene og de dårlige konsertene igjen. Vi hadde så mange oppturer og nedturer i det bandet at hvis vi hadde fortsatt i noen år til hadde vi trolig endt opp som Metallica. Generelt sett funka bandet veldig bra, hvertfall etter jeg kjøpte meg en Gibson Les Paul i 10. og begynt å øve som om livet stod på spill – noe jeg følte det gjorde.

Vi spilte noen coverlåter på Olav Duun en gang, jeg husker ikke i hvilken anledning, men vi vant uansett et stipend på 1000 kroner, noe som førte til høy selvtillit, selv om vi ble slått av ei jente som spilte fløyte gjennom nesa. Det var da jeg begynte å få sansen for å lage egne låter. Jeg ble selvvalgt sjef i bandet og lagde låter og prøvde å få resten til å lære seg låtene, det var mye uenighet, men når det bare var jeg som skrev låter er det jo klart at noen ikke liker alt jeg lager, spesielt siden jeg ikke klarte å lage bra musikk.. Men etterhvert ble jeg bedre, og jeg lagde bedre og bedre låter, vi bevegde oss litt bort fra den enkle punkrocken, og musikken ble mer bassert på 80-talls og Post Rock. Jeg syntes alltid de andre var litt feige, for jeg likte å gjøre det litt avansert, og ikke megafengende hele veien. Jeg kunne gjerne ha en 2 minutter lang intro, for å så eksplodere i kaos. Men resten av bandet likte Guns N’ Roses.

Likevel klarte jeg å trenge inn litt proggressive elementer i musikken, og de andre i bandet begynte å komme med sine egne ideér. Noe jeg likte godt, for jeg begynte å bli lei av å basere bandøvelsene med å lære alle hva de skulle spille. Og plutselig var trommeslageren bedre enn meg til å lage låter, det likte jeg dårlig, samtidig som jeg elsket det, for låtene fikk etterhvert en kvalitet som faktisk var bra nok til å vise til folk uten å bli bua ut. Og jeg fikk faktisk en fan. «Så flink du er!» sa hun på nettby og spurte om jeg var singel. Da tenkte jeg at autografene kom til å bli etterspurt snart. Men så flytte jeg til Inderøya, og siden har jeg ikke spilt med det bandet.

Jeg har faktisk nesten ikke hatt et band jeg er fornøyd med siden, jeg er litt på utkikk nå, men nå befinner jeg meg i trøndelag, og det er ikke lett å skaffe band i Oslo mens jeg er her. Men det skal nok ordne seg. Hvis du tilfeldigvis er ute etter en jam, så er det bare å si hei.

156841

Jeg synes foresten jeg ligner bemerkelsesverdig på Dave Grohl der jeg står og krimpler.

Soundtrack: Tom Waits – Woe

Read Full Post »