Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Følelser’

Fire Of Ada

Idag ble jeg skremt av min egen skygge. Kan det bety? Jeg tror det er litt teater det og.

Jeg liker Erlend Loe, jeg føler han er litt meg. Nå er det selvfølgelig slik de fleste føler om en forfatter man liker. Vi liker jo en tekst fordi vi kjenner oss igjen gjør vi ikke det? Jeg vedder på at du kjenner deg igjen i det jeg skriver av og til. Jeg er litt deg vet du. Det er bare sånn det er.

Konklusjonen av dette må vel være at verden ikke er så komplisert som alle skal ha det til? Hvis du kjenner deg igjen i en random fyr som babler om ingenting på nettet kan det jo hvertfall ikke bety at ting er mer komplisert enn vi tror.

Tenk så fint det hadde vært om vi ikke kunne snakke. Kroppspråk er en fin ting. «Ja» og «Nei» sier den oftest. Vi kan komplisere det til «Min mat» og «Jeg vil ha deg», men det er jo egentlig bare nei og ja, er det ikke? Det er det jeg tror hvertfall. Nå for tiden snakker vi jo om aksjer, økonomi, respekt, følelser, Em9 og tillit. Penger er jo bare en illusjon på eierskap. Eierskap=min=hold deg unna=nei ikke ta det=nei. Em9=ja, for det er en fin akkord. Jeg spiller kanskje litt for mye Em9, det er alltid den akkorden jeg spiller først når jeg tar gitaren. Eller noen ganger Emadd9, den er enda tristere, men litt mindre diffus.

Og følelser, de sier jo så mye rart. De sier «jeg er forelsket», «jeg er såret», «jeg er glad», «jeg vil ha pepperkake». Noen ganger sier de så mye at man blir helt forvirret. Da føler man seg ofte litt sår, jeg tror det er sånn jeg vil beskrive det, den følelsen jeg får når følelsene blir slitne av å si så mye rart uten å få respons.

Jeg tror alle vil få det mye bedre når de forstår at følelser egentlig bare sier ja og nei. Jeg håper det, for da er det ganske enkelt, og hvis det er sånn, da kan jeg hjelpe mange med å fortelle de at følelser, det er stort sett bare ja og nei.

De kan si kanskje da, det er vel da ting begynner å bli vanskelig.

Faen.

Soundtrack: Tin Hat Trio – Helium Reprise

Reklamer

Read Full Post »

Det er søndag, og det er kaldt. Det var ikke så kaldt da jeg gikk med Hans. Grunnen til det vet vi ikke, men det må være et fint svar. Enkelte personer gir bare fine svar.

Men det var kaldt da jeg gikk alene, jeg gikk i ens ærend ut i kulda for å sitte ut i kulda omgitt av musikk og lese bok. Musikk gjør også ting litt mindre kaldt, så lenge jeg liker den. Jeg liker egentlig kulde, det kjennes nesten ut som små isende fingre som sniker seg gjennom genseren min og stryker meg på magen, og i ryggen. Kulde vil jo ikke noe vondt, den bare advarer deg mot å være ute for lenge og med for lite klær. Den er litt misforstått, men det er jo det meste her i verden.

Den egentlig grunnen til at jeg liker kulde er det at jeg ikke liker sommer. Det er ikke noe jeg alltid har gjort, men det er noe jeg nylig har oppdaget. Det skjer alltid så mye på sommeren, menneskene er seg selv på sommeren og gjør det de selv vil. Eller, det er hvertfall det de selv tror. Jeg er litt usikker, jeg vet ikke hvordan mennesket fungerer, men jeg er hvertfall villig til å innrømme det. Dette har ingenting med at jeg ikke liker sommeren å gjøre.

«Hva gleder du deg mest til med sommeren Snorre?», det spørsmålet har vi nok alle fått, hvertfall alle vi som heter Snorre. Det er ganske forskjellig fra tid til person over til situasjon og så tid igjen hva vi svarer på det. Vi svarer ofte uten å tenke oss om. Jeg ville svart festival, uten å tenke meg om i et sekund. Hadde du spurt for 4 år siden ville jeg ikke ha svart det, jeg ville derimot ha tenkt meg lenge om, og funnet ut at jeg ganske enkelt synes det er greit at det blir så varmt.

Festivaler er morsomme. Hadde jeg tenkt meg litt mer om hadde jeg svart at jeg gleder meg til å kunne være med mine mennesker, de menneskene jeg liker. Ikke nødvendigvis alle de jeg kaller venner, for jeg kaller litt for mange personer for venner, men bare vennene. Altså de som ikke bare er bekjente, men som faktisk betyr en hel del for meg. I fare for å såre noen mennesker vil jeg si jeg ennå har en slik sommer tilgode.

Jeg sier ikke at jeg ikke hadde venner rundt meg denne sommeren, for det hadde jeg, og det var ikke bare bekjente, de er venner. Men det er vanskelig å være vennen min når jeg ikke er mottagelig for oppriktig vennskap. Helt fra den tiden jeg lærte meg å få venner har jeg gledet meg til sommer, og hver gang hadde det skjedd noe som har trykt meg så langt ned i gjørma at jeg forbannet sola for å være der og minne meg om nederlaget. Alt ser alltid så fint ut på våren, når det begynner å bli varmt og man kan se at gresset reiser seg litt mer for hver dag, og kaféene begynner å bli så fulle at det faktisk er like så greit å kjøpe kaffe på narvesen og sitte på brygga, eller bare invitere folk hjem, som de gamle trønderne gjorde før i tiden. (Ja, det var vanlig det når vi ikke hadde kaféer, at venner møttes i vennekretsens fineste hus, det var en stor ære det å ha det fineste huset som ble valgt)

Denne sommeren her følte jeg at jeg ble trykt ned i søla for godt, jeg gadd ikke prøve igjen. Den personen jeg hadde mest tiltro i, og som ga meg mest varme og selvtillit fant ut at hun ikke ville mer. Det er forsåvidt helt greit, det er opp til hver enkelt person å føle på seg hva det er man egentlig vil. Den personen jeg ble konfrontert med var varm og trøstende, dvs den dagen det skjedde. De neste månedene ble jeg møtt med den kaldeste og jævligste masken jeg noengang har opplevd. Den var der ikke med hensikt, tror jeg, men den var der, og den holdt meg nede.

Nå har høsten og kulden kommet, jeg liker kanskje kulden fordi den ikke kommer for å gjøre vondt, den vil bare si ifra. Det er bedre med det enn kulden fra mennesker som kommer når de ikke vet hvordan de skal forsvare seg psykisk mot et annet, selv om ingen parter vanligvis mener noe vondt.

Bare Jazz var stengt, det var ikke koselig, så jeg gikk et annet sted. Jeg møtte mennesker, og det var fint.

Men jeg tror ikke jeg klarer å stole på at noen liker meg lengre, kanskje det er derfor jeg har blitt så innpåsliten mot de som faktisk viser meg litt varme. Så innpåsliten faktisk at det ble litt kaldt der og.

brb sigg

Soundtrack: Isis – Carry

Read Full Post »

Kuren for angst

Det finnes enkelte mennesker som godtar alt her i verden. Hvis de blir såra, bedratt, eller verre ting er det noen som bare sier «ok», og gjør ikke mer med det. De tenker ofte at det er deres egen feil at det ble sånn, og gidder ikke flere konfrontasjoner og vil bare slutte å tenke på det. Men når de ikke gjør noe med det legger de jo alt på seg selv, og da er det ikke vanskelig å slutte å tenke på det. Det er jo som om alt som skjer galt er deres egen feil, selv om de vet det ikke er sant er det ofte slike tanker som kommer opp, og dette er noe som virkelig kan bryte ned et menneske. Jeg er et sånt menneske og jeg takler ikke konfrontasjoner.

Men i dag var jeg flink, jeg konfronterte et menneske som såra meg, og jeg fikk svar på hvorfor og hva og hvordan og nå har jeg det helt ut av systemet, og trenger ikke tenke mer på det.

Du verden det føles godt.

Soundtrack: Andrew Bird – The Trees Were Mistaken

Read Full Post »

Useless

Soundtrack: Abigail Washburn – Strange Things

Og til Eivind som er så snill og sympatiserer selv om jeg nesten har slutta helt å komme med nye innlegg aka nye sanger: Til Eivind.

Read Full Post »

Snorre har en fin dag

That’s right! Jeg tror egentlig dagen verken har vært spesielt fin eller dårlig sånn egentlig, men når jeg tenker tilbake på dagen er det fine ting som har hendt idag. Jeg har sett en fin, men trist film som har gitt inntrykk, jeg lasta et album av feil band, men fant ut at bandet har dritkul musikk, jeg har drukket cola som en gris og fått gratis grøt, samt spilt Xmoto med Hans i flere timer mens vi hørte på Ulver.

Men så begynner jeg å tenke litt mer på saken, og jeg finner ut at jeg egentlig ikke har hatt en så god dag. Tross at alt som har hendt idag er positivt er det jo slettes ikke sikkert at jeg har hatt en positiv følelse gjennom dagen. Jeg sier ikke at jeg har hatt en dårlig dag, men jeg sier at jeg egentlig ikke har en anelse om hvordan jeg har hatt det idag. Jeg tror egentlig det er sånn hver dag for alle, med mindre noe skjer som virkelig skiller seg ut og tar del i tankene hele dagen. Det virker vel kort sagt som om tankene og følelsene en har hatt gjennom dagen utviskes fra minnene når fysiske hendelser tar over. Jeg har en vag hukommelse om at et eller annet plaget meg før jeg satte meg på stua og så film med vennene mine, men hva var den onde tanken, eller følelsen? Nei det vet jeg ikke, og det får meg igjen til å føle meg svak, kanskje det var en slik følelse jeg hadde? Følelser kommer jo ofte ut fra det blå, man kan våkne opp og kjenne det i kroppen at dette blir en god dag, og da blir den god. Og utifra det jeg har tenkt og skrevet nå kan jeg da dra den konklusjonen at eneste grunnen til at det blir en god dag er minnene som kommer i etterkant? Jeg sa jo det at jeg synes det virker som det fysiske tar over det psykiske i minnet, men en følelse følger ofte med handlinger, og en god dag-følelse fører ofte til handlinger som i ettertid kan minnes som behagelige. Som en god kopp kaffe, ikke av den utkaffede sorten jeg har snakket om tidligere, men en virkelig god kaffe som har godgjort seg i pressekanna mens vedkommede gjør klar leverposteiskiva si, som han selvfølgelig pynter med agurk, krydder og kanskje et egg eller litt majones. Nettopp fordi hun eller han tar seg tid til slike ting når det er en god dag. Etter en slik handling minnes man jo selvfølgelig den dagen som en god dag, selv om resten av dagen blir en helt alminnelig dag som hvilken som helst annen?

Så, hvis du spør meg om hvordan jeg har det, kommer jeg til å svare; «Jeg aner ikke».

Soundtack: Spoiled Child – Wind

Read Full Post »

Hjem

Nå snakker jeg med lillesøstera mi på msn. Hun er ti år gammel og sier at hvis jeg kommer hjem i kveld skal hun spare litt pizza til meg. Bare synd at hjem er i Nord-Trøndelag og er en togtur på 900 kroner. Hadde jeg vært rik hadde jeg hatt mulighet til å  spise pizza med lillesøstera mi og mamma i kveld. TENK så koselig det hadde vært. Onkel Totto er også hjemme hos mamma akkurat nå, det er nok han som mikser sammen pizzaen under ordre fra bestemor, mens bestefar sitter i godstolen sin og leser VG. Bestemor og Bestefar bor foresten i en liten leilighet i kjelleren vår. Med andre ord er det masse folk i det huset jeg i høyst grad skulle ønske jeg kunne spise pizza med ikveld. Så kunne jeg tatt en øl med mamma. Da hadde nok bestemor kommet opp og sagt at jeg må holde meg unna sånt, og hvertfall ikke vise mamman min at jeg drikker, så tar jeg meg en røyk ute i kulda mens mamma lager kakao til meg.

Om noen uker skal jeg kose meg litt hjemme med mamma har jeg bestemt meg, hvis hun spanderer turen så klart. Sånt har ikke jeg råd til.

I sommer kommer nok søstrene mine hjem i tilegg, også skal jeg ta med meg Oda hjem. Jeg gleder meg som en unge jo.

Soundtrack: Peeping Tom – Your Neighborhood Spaceman

Read Full Post »

Land Of Sunshine

Idag har jeg behov for å tenke, jeg får noen ganger slike innfall, og det er fint, for da kan jeg utfordre min egen intellekt samt min evne til å formidle siden jeg nå er så heldig og sitter i besittelse av en egen blogg, og en blogg hvor jeg kan skrive hva som helst. Og hvorfor kan jeg skrive hva som helst? Jo det er fordi jeg stoler blindt på folk, alle som snakker med meg bærer videre med seg en stor del av meg. Jeg er naiviteten selv.

Men det jeg egentlig skal skrive om nå er musikk, mer bestemt om en søken etter perfekt musikk. Dette kommer av en liten samtale jeg hadde med en venn for en tid siden. Denne vennen av meg deler absolutt ikke min musikalske smak med meg, men når vi snakker om verdier i musikk er vi så enige i hva som er viktig at jeg nesten blir litt skremt.

Let’s begin, vi kan starte med udødelige fakta som ikke kan diskuteres. Temaet er ganske enkelt jakten på den perfekte musikken.

1. Vi vet at alle har sin egen personlige og unike mening om hva som fenger de selv.

2. Vi vet at denne personlig meningen forandres med tiden, og kan gå fra hip-hip til trip-hop på et år, eller mindre.

3. Vi vet at folk ofte får følelser løst ut av kroppen ved å høre på musikk.

4. Vi vet at Joey Defrancesco er jævlig kult.

Og hva slags konklusjoner kan vi dra ut fra dette? Jo, musikk er noe som i teorien ikke kan kritiseres på noen måte, for en anmeldelse er jo ingenting mer enn et unikt inntrykk av noe som ikke en gang er håndfast(1). Vi kan også konkludere med at folk blir lei av musikken ettersom de hører på den, for ellers hadde det jo ikke vært nødvendig å forandre disse meningene? (2). En annen konklusjon vi kan komme opp med er at musikk er intimt, det vekker følelser og tanker i folk, og deres unike mening om denne musikken er også innblandet med sterke følelser. Musikk kan vekke minner, som kan ha noe med den spesielle sangen, eller det kan være uvisst hvorfor disse minnene kommer frem av musikken. Kanskje kun fordi musikk generellt vekker tanker, og tanker er fungerer jo som en rekke dominobrikker som faller bortover og aldri stopper.

Jeg må legge til nå at tekst ikke er en del av dette tankeprosjektet mitt, og jeg snakker av egne erfaringer, så derfor deler jeg ikke festmusikk-folkets syn på musikk, bare folk jeg har diskutert dette med før, og som vanligvis deler mitt syn. Dette er ikke et forsøk på å gjøre noe vitenskapelig, for jeg vet at musikken er så abstrakt at ingen vitenskap er så sterk at den kan blottlegge musikkens effekt på oss.

Og hva er  egentlig musikk? Den eneste vitenskapen jeg tror vi har på musikk er at det er vibrasjoner i luften som følger en viss rytme og visse frekvensspektre. Det sier ikke mye om effektene det har på oss. Jeg leste en nyhetsartikkel for en god stund siden, forskere hadde funnet ut, på en eller annen måte at våre forfedre starte å kommunisere ved å synge, og hva kan det fortelle om musikkens opprinnelse? Jeg selv konkluderer med at siden den gang vi siden den gang vi først klarte å utvikle psykiske følelser og hukommelse har vi også følt nostalgi, anger, og fortvilelse i forbindelse med minner, akkurat som vi gjør nå. Og når folk bruker sang som kommunikasjon, hva skjer da? Følelser og sang blandes, for kommunikasjon er jo vår måte å vise følelse, ved siden av fysisk og psykisk utstråling. Jeg selv har den teorien om at følelser kan arves, ikke bare evnen til å ha visse følelser, men selve følelsene. Dette er en veldig vag teori uten noe som helst hold noe sted, men det er en teori jeg liker. Og jeg tror at med dette (eller uten) at vi har utviklet en følelsesbank hvor nøkkelen som utløser følelsene er kommunikasjon, fysisk kontakt og musikk. Ikke bare en bank egentlig, for følelser blir jo også produsert i ledtog med dette.

Det som er så fint med mennesker er at vi loggfører historie, så nå tenker jeg vi kan se litt på hva som har hendt de siste 100 årene og hva det har gjort med musikken. Før 1900 var jo sang noe som ble forbundet med tradisjoner og hyllester. Vi sang om Gud, vi sang om helter og vi sang om kjærlighet. Alt dette er temaer som setter følelser i oss, og er jo derfor står dette i ledtog med det jeg har sagt tidligere, så jeg tilater meg å fortsette. På denne fantes det ikke ting som radioerm eller popstjerner; sangene og eller musikken bestod av en historie, og et valg av formidlingsteknikk. Til og med intrumentale klassiske stykker hadde en historie som komponisten hadde i bakhodet når musikken ble skrevet. Alt hadde en historie, i forskjellige samfunn blåste, klimpret, banket, eller strøk folket på sine instrumenter i minne for deres avdøde, det var en fin måte å si farvel på, og en fin måte til å få hele stemningen til å bli religiøs på. All denne musikken fortalte en historie, selv om det bare var et horn som ble blåst, eller en sopran som sang med resultat av knuste glass var denne musikken preget av en følelsesladet historie, fabrikkert av den som lytter. Dette har ikke forandret seg til den dag i dag, men musikken har uansett en helt annen rolle i livet vårt nå. Hver person i denne verden har sin egen måte å tolk, lytte og bruke musikk på. Det er de som danser på diskotet, de som sitter i godstolen og røyker pipe og hører på syrejazz, de som bare liker å høre summingen av lave harmonier når de baker og de som går på konserter og tar til seg energier og følelser som oser fra både publikum og artister.

I 1880 ble gramofonen oppfunnet av Emile Berliner, radioen ble oppfunnet noe senere og sammen skal det ha en utrolig stor innvirkning på vårt syn på musikk. De første musikkstjernene kommer, tiden kommer hvor artister blir hyllet som guder, tiden kommer hvor vi begynner å eksprimentere med å lage lyder ved hjelp av datateknikk. Musikken forandres konstant, og nye sjangre blir fabrikert nesten hver dag, folk hyller en artist en dag, en annen neste dag, før de blir lei og prøver å høre på noe annet.

Når jeg kobler sammen alle tankene rundt dette begynner jeg selv å finne frem til en konklusjon på hva den perfekte musikken er. For det er jo ikke en sang jeg prøver å finne, eller et band, det jeg er ute etter er en idé. Et liv kan visne og falle livløst mot glemselen, men en idé dør aldri. Hva skal til for at du skal like en sang? Jeg tror ikke jeg tar så feil når jeg sier at du er ute etter noe nytt, men samtidig ikke fremmed.. Så enkelt er det, mennesker har alltid vært fascinert av det ukjente, men samtidig redd for det. Så for å få den perfekte opplevelsen av en sang eller en låt trenger låta følgende ingredienser: referanser til musikk du har hørt før, et lydbilde som både minner deg om det du kjenner, og det du ikke ennå har kjennskap til, en orginalitet, eller en vri du ikke har hørt før, og det trenger en energi og en historie(som du i teorien fabrikkerer selv, med mindre det er en tekst du legger merke til). Er jeg på villspor?

Soundtrack: Damien Rice -O/9

Read Full Post »

Older Posts »