Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Café’

Friend Is A Four Letter Word

Jeg bor igrunn på et ganske fint sted.

IMG_3675

IMG_3668

IMG_3665

IMG_3671

IMG_3673

IMG_3666

Jeg vet om en koselig café også.

Der finnes det koselige mennesker

IMG_3656

IMG_3659

IMG_3660

IMG_3662

IMG_3663

IMG_3657

(Jeg bruker alltid det rosa askebegeret, jeg blir gretten hvis jeg ikke får det.)

Soundtrack: Yann Tiersen – Deja Loin

Read Full Post »

Idag har vært en merkelig dag. Jeg stod opp 5 på morgenen og var helt døgnforvirret. Jeg visste ikke om det var dag eller natt. Å være døgnvill er i seg selv en ganske ekkel opplevelse, man føler seg plutselig ikke som en del av sin egen hverdag lengre når man våkner og ikke klarer å huske hva som har gått for seg de siste 24 timene. Jeg føler alltid det er noe veldig viktig som skjer akkurat i det øyeblikket, bare at jeg ikke har nok del i min egen hverdag til å forstå hva det er.  Jeg kledde på meg og skrudde av vifteovnen som spydde ut altfor mye varme i forhold til det som egentlig bra for meg. Jeg visste fortsatt ikke hva som foregikk, jeg var helt borte. Jeg gikk opp for å se om det var noen hjemme i stua, men der var det tomt. Jeg begynte å forstå at det var på morgenen, men hadde fortsatt en ekkel følelse i meg, som om hele verden gikk sin gang, uten meg.

Jeg hadde ikke lyst på mat, så jeg kokte meg en kopp kaffe før jeg gikk ut og tok meg en røyk. Forvirret var jeg ikke lengre, men jeg hadde fortsatt den ekle følelsen som viste seg å ikke ha noen ambisjoner om å lette seg fra brystet mitt før etter flere timer. iMac’en var påslått når jeg kom ned, jeg hadde glemt å slå den av før jeg la meg, eller bare sovnet før jeg kunne ha slått den av. Uansett fant jeg ut at jeg skulle se en film før dagen kom skikkelig igang.

Etter filmen ringte jeg Oda og vekte henne. Jeg liker å snakke med Oda på morgenen, det virker som trøttheten hennes skjuler alle dårlige tanker, alt hun tenker på er meg, og oss. Selv om Oda er verdens beste menneske er en trøtt Oda enda bedre.

Klokka 2 møtte jeg Fride i byen, og vi gjorde det vi egentlig alltid gjør, bare tusler rundt på leting den ultimate kopp kaffe og snakker om politikk og personlige verdier. Jeg glemte alt jeg hadde følt tidligere, og konsentrasjonen min var fiksert på kaffen, røyken og det daværende samtaleemnet.

Men etterhvert skulle jeg komme meg hjem igjen, jeg følte meg tommere og tommere for hvert skritt jeg tok mot t-banen, den ondsinnede følelsen fra morgenen kom tilbake. Om det var fordi jeg igjen var alene, eller om det var noe jeg tenkte som gjorde utslag er jeg usikker på, selv om jeg kjente tomheten komme krypende før jeg forlot Fride.

Nå er det langt over midnatt, snart et døgn siden jeg stod opp, følelsen begynner endelig å gi seg igjen, og jeg vet fortsatt ikke hva det kommer av. Kanskje jeg bare ikke er laget for å leve for meg selv.

Oda

(Tenkte bare å tilføye litt farger og babes på bloggen min)

Soundtrack: Mars Volta – Drunkship of Lanterns

Read Full Post »