Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar, 2009

W

Nå har jeg ikke skrevet i bloggen min på lenge. Jeg kan unnskylde meg med at jeg ikke har blitt så etablert med bloggen min enda. Men uansett, denne uka hadde en fin start, jeg ble rana på t-banestasjonen i Grønland, og den eklingen som var ansvarlig for dette tok med seg en pengesum som jeg ikke en gang vil nevne kvantiteten på engang. Men jeg kan trøste meg med at kvalitet er bedre enn kvantitet, og jeg kan så fortelle at jeg har en fin og skinnende tier i lomma mi nå som er penere enn hvilken som helst 500-lapp. Jippi.

Menja, det er flere ting som har skjedd denne uken, i sorgen av tapet på min gamle reisebag har jeg nå kjøpt meg en finfin reisekoffert med hjul for 35 kroner. Selv om hjulene begynner å bli smått kvadratiske er jeg ganske fornøyd med kjøpet, og jeg satser på at ingen gærning med kniv ikke prøver å stjele den med det første hvertfall, heller ikke med det andre eller tredje.

Jeg har også iløpet av uken lest ut Jenta Som Lekte med Ilden og Alkymisten og har nå kjøpt Appelsinpigen, på dansk og regner med å lese ferdig historien om det fantastiske kriminelle 13-årige geniet Artemis Fowl. Jeg vet ennå ikke hvor mange bøker Eoin Colfer har skrevet om denne gutten, men til tross for at dette er en bokserie rettet mot barn, og dermed er skrevet utrolig lettfattet og kommersielt og med en gjennomskinnende moral som egentlig er temmelig tåpelig i voksne folks øye, mener jeg dette er temmelig bra underholdning som kan brukes til ellers så kjedelige togturer fra A til B.

Imorgen skal jeg dra hjem til Oslo med buss, og jeg gleder meg skikkelig til å lese en dansk bok for første gang.

PS.   Siden nesten alle mine innlegg ganske så tilfeldig starter med bokstaven W, har jeg holdt tradisjonen tro.=)

Soundtrack: Kaki King – Goby

Advertisements

Read Full Post »

Wings For Marie

Musikk har alltid hatt en stor rolle i livet mitt, dette blir et ganske enkelt innlegg; jeg legger ut to sangtekster av et av mine yndlingsband og råder dere til å høre og lese, så kanskje dere får den samme godtriste følelsen jeg fikk første gangen jeg hørte sangene. Aldri før har jeg grått så mye av en sang.

Så la meg presentere Tool med

Wings For Marie (Wings Part 1) og 10 000 Days (Wings Part 2).

Sangene henger sammen, og jeg overlater all tolkning til dere uten å røpe faktainformasjon om innholdet.

Wings For Marie (Pt. 1)

You believed.
You believed in moments not conceived.
You believed in me.

A passionate spirit.
Uncompromised
boundless and open.
A light in your eyes, then, immobilized.

Vacant, broken.
Fell at the hands of
Those movements that I wouldn’t see.
Cause it was you who prayed for me so.
What have I done to be a son to an angel?
What have I done to be worthy?

Day light dims leaving cold fluorescence.
Difficult to see you in this light.
Please forgive this selfish question, but
What am I to say to all these ghouls tonight?

She never told a lie.
Well might of told a lie.
But never lived one.
Didn’t have a life.
Didn’t have a life.
But surely saved one.
Saved on.

Alright, now it’s time for us to let you go.

10,000 Days (Wings Pt. 2)

We listen to the tales and romanticize,
how we follow the path of the hero.

Boast about the day when the rivers overrun,
How we’ll rise to the height of our halo.

Listen to the tales as we all rationalize,
our way into the arms of the savior.
Feigning all the trials and the tribulations.

None of us have actually been there,
Not like you…

Ignorant siblings in the congregation.
Gather around spewing sympathy,
Spare me…

None of them can even hold a candle up to you.
Blinded by choice, these hypocrites won’t see.

But enough about the collective Judas.
Who could deny you were the one who illuminated?
Your little piece of the divine.

And this little light of mine, a gift you passed on to me
I’m gonna let it shine
to guide you safely on your way.

Your way home…

Oh, what are they gonna do when the lights go down?
Without you to guide them all to Zion?
What are they gonna do when the rivers overrun?
Other than tremble incessantly.

High is the way,
but our eyes are upon the ground.
You are the light and the way.
They’ll only read about.
I only pray heaven knows,
when to lift you out.

10,000 days in the fire is long enough.
You’re going home…

You’re the only one who can hold your head up high.
Shake your fist at the gates saying,
«I have come home now…!»
Fetch me the spirit, the son and the father.
Tell them their pillar of faith has ascended.

«It’s time now!
My time now!
Give me my
Give me my wings…»

Give me my

Give me my wings

You are the light, the way,
that they will only read about.

Set as I am in my ways and my arrogance.
Burden of proof tossed upon the believers.
You were my witness, my eyes, my evidence,
Judith Marie, unconditional one.

Daylight dims leaving cold fluorescence.
Difficult to see you in this light.
Please forgive this bold suggestion.
Should you see your maker’s face tonight,
Look him in the eye.
Look him in the eye and tell him,
I never lived a lie, never took a life,
But surely saved one.

Hallelujah
It’s time for you to bring me home.

Read Full Post »

Idag har vært en merkelig dag. Jeg stod opp 5 på morgenen og var helt døgnforvirret. Jeg visste ikke om det var dag eller natt. Å være døgnvill er i seg selv en ganske ekkel opplevelse, man føler seg plutselig ikke som en del av sin egen hverdag lengre når man våkner og ikke klarer å huske hva som har gått for seg de siste 24 timene. Jeg føler alltid det er noe veldig viktig som skjer akkurat i det øyeblikket, bare at jeg ikke har nok del i min egen hverdag til å forstå hva det er.  Jeg kledde på meg og skrudde av vifteovnen som spydde ut altfor mye varme i forhold til det som egentlig bra for meg. Jeg visste fortsatt ikke hva som foregikk, jeg var helt borte. Jeg gikk opp for å se om det var noen hjemme i stua, men der var det tomt. Jeg begynte å forstå at det var på morgenen, men hadde fortsatt en ekkel følelse i meg, som om hele verden gikk sin gang, uten meg.

Jeg hadde ikke lyst på mat, så jeg kokte meg en kopp kaffe før jeg gikk ut og tok meg en røyk. Forvirret var jeg ikke lengre, men jeg hadde fortsatt den ekle følelsen som viste seg å ikke ha noen ambisjoner om å lette seg fra brystet mitt før etter flere timer. iMac’en var påslått når jeg kom ned, jeg hadde glemt å slå den av før jeg la meg, eller bare sovnet før jeg kunne ha slått den av. Uansett fant jeg ut at jeg skulle se en film før dagen kom skikkelig igang.

Etter filmen ringte jeg Oda og vekte henne. Jeg liker å snakke med Oda på morgenen, det virker som trøttheten hennes skjuler alle dårlige tanker, alt hun tenker på er meg, og oss. Selv om Oda er verdens beste menneske er en trøtt Oda enda bedre.

Klokka 2 møtte jeg Fride i byen, og vi gjorde det vi egentlig alltid gjør, bare tusler rundt på leting den ultimate kopp kaffe og snakker om politikk og personlige verdier. Jeg glemte alt jeg hadde følt tidligere, og konsentrasjonen min var fiksert på kaffen, røyken og det daværende samtaleemnet.

Men etterhvert skulle jeg komme meg hjem igjen, jeg følte meg tommere og tommere for hvert skritt jeg tok mot t-banen, den ondsinnede følelsen fra morgenen kom tilbake. Om det var fordi jeg igjen var alene, eller om det var noe jeg tenkte som gjorde utslag er jeg usikker på, selv om jeg kjente tomheten komme krypende før jeg forlot Fride.

Nå er det langt over midnatt, snart et døgn siden jeg stod opp, følelsen begynner endelig å gi seg igjen, og jeg vet fortsatt ikke hva det kommer av. Kanskje jeg bare ikke er laget for å leve for meg selv.

Oda

(Tenkte bare å tilføye litt farger og babes på bloggen min)

Soundtrack: Mars Volta – Drunkship of Lanterns

Read Full Post »

Wokpanneridderen!

Vær hilset! Idag skal jeg skrive min andre blogg. Jeg skulle jo egentlig skrive en ny i en «imorgen» som egentlig var ganske lenge siden. Uansett, jeg er hjemme fra en litt for lang ferie i utlandet, og jeg sitter nå og prøver å få satt sammen en CV og diverse søknader til forskjellige barnehager rundt om i Oslo. That’s right, jeg skal bli barnehageonkel. Prøve å bli hvertfall. Det blir nok gøy.

Siden jeg kjedet buksa av meg idag etter mislykkede forsøk på å la Sims 2 kurere kjedsomheten dro jeg med Fride på kino. Vi skulle se en tilfeldig film og den tilfeldige filmen var «Friday the 13th». Tatt i betraktning en verdig nok film til å la seg pisse i buksa og le seg skakk av en surrete fyr som prøver å forsvare seg mot en sinnsyk morder ved navn Jason(heter ikke alle sinnsyke mordere det?) med en wokpanne og en sånn jernstangting man bruker for å rote med veden i peisen. Wokpanna brukte han foresten som skjold, og han klarte seg faktisk mye bedre enn tufsen med pistolen som klarte å skyte 5 skudd i elskerinna si. Det var gøy.

Soundtrack: Devendra Banhart – Lazy Butterfly

Read Full Post »