Grow Grow Grow

Jeg er forbausende fornøyd med ukens Last.FM-charts. Den er rett og slett vakker.

Er dere ikke enige?

Jeg leker meg litt i studio for tiden med Detergent, og jeg elsker det. Jeg tror det kan bli noe fint ut av det bandet.

Soundtrack: PJ Harvey – Beautiful Feeling

The Short Drop, And A Sudden Stop

Jeg har starta en ny blogg med min gode venninne Fride, så jeg vet ærlig talt ikke om jeg kommer til å poste så mye stuff her i nærmeste fremtid. Kan hende jeg kommer tilbake og poster som en gærning, eller det kan hende jeg bare sletter den etterhvert. Det får vi se på.

Dette er bloggen vår. Den personen som klarer å svare på hva tittelen refererer til skal få en bolle tilsendt i posten.

Soundtrack: Xploding Plastics – Joy Comes In The Morning

Moving

Hei, jeg har min egen leilighet. Det vil da si jeg leier den, og ikke eier den. Men leier er jo bare eier med en ekstra l, og vi liker jo alle l, gjør vi ikke? Uansett er det veldig fint. Selve leiligheten er jo fin i seg selv, Fride som bor ca 2 meter unna er fin, min egen postkasse er fint og jeg kan gå naken rundt når jeg vil. Så alt er egentlig ganske fint, så lenge jeg husker å trekke for gardinene når jeg går naken rundt, eller så kan både jeg og Fride bli ganske flaue når hun skal komme på besøk.

Jeg har ingen stekepanne. “Jeg kan jo bare kjøpe en..” “Neineinei, det ordner jeg, du skal få en i posten snart”. Jeg har klart meg uten stekepanna da, det meste kan jo varmes i ovnen, -både kylling, poteter, svinekjøtt og fisk.

Jeg skulle gjerne lagt ut masse bilder, men jeg har ikke masse bilder å legge ut av leiligheta, derimot et smashing bilde av kjøkkenet tatt med Photobooth. Behold!

Det er et koselig kjøkken, synes ikke dere? Det er litt rotete akkurat nå, men jeg har en veldig slapp dag i dag, jeg har ikke laget middag en gang, bare en litt uvanlig stor sandwich med veldig mye kylling. Ser dere den matboksen oppå kjøleskapet? Da jeg dro fylte mamma den med mat til meg, jeg synes det var snilt gjort. Men da jeg hadde båret macen min fra A til B på togstasjonen i Trondheim skalv hendene mine så mye at når jeg prøvde å spise, mistet jeg den ene brødskiva på gulvet. Damn.

Liten oppsummering over ting som har skjedd siden sist:

-Jeg har flytta til Greverud, og sagt opptil flere ganger til folk at jeg har flytta til Gjerdrum, av en eller annen merkelig grunn.

-Jeg har blitt sjarmert.

-Jeg har tydeligvis sjarmert vedkommende som sjarmerte meg, tror jeg.

-Invitert den sjarmerende og sjarmerte vedkommende på snøhulebygging i hagen.

-Har ennå ikke bygd hule i hagen.

-Jeg har måkka(med hjelp) inn til leiligheten så jeg kommer meg inn uten å vasse i en halvmeter snø.

-Jeg har hørt gjennom Ringenes Herre-soundtracket, og The Elder Scrolls IV – Oblivion-soundtracket.

-Har ennå ikke kjøpt/fått stekepanne.

-Startet i nytt band.

-Lånt en gitar med hodeskalle.

-Jammet i over en time på gitar med Eirik på RIFF.

-Blitt kasta ut av RIFF.

-Laget mat alene og naken på kjøkkenet.

-Spist nakenlaget mat.

-Funnet ut at jeg egentlig er litt skapnudist.

-Glemt å kjøpe månedskort og fått bot på 750, men han botmannen var hyggelig, så det går bra.

-Spist meg mett for 30 kroner på Blitz.

Og egentlig en del andre ting også, men det er vel ikke alt som er like underholdende å lese, jeg må tenke litt på dere som leser også. Jeg gjør vanligvis ikke det vet dere, jeg beklager det.

Men jeg skal ikke skjerpe meg, for jeg liker egentlig best å bare skrive for meg selv egentlig, så får dere lese det som er morsomt og hoppe over alt annet. Noe som ikke gir mening, siden dere uansett må lese det for å finne ut om det er morsomt.

Jeg trives alene, men i morgen skal jeg ringe Hans og høre om han er hjemme.

Soundtrack: Bugge Wesseltoft: Lone (låta var ikke lett å finne, så jeg bare linker til fantastiske Bugge som artist. Hvis dere finner albumet Moving på en eller annen CD-butikk; KJØP DEN!)

Fire Of Ada

Idag ble jeg skremt av min egen skygge. Kan det bety? Jeg tror det er litt teater det og.

Jeg liker Erlend Loe, jeg føler han er litt meg. Nå er det selvfølgelig slik de fleste føler om en forfatter man liker. Vi liker jo en tekst fordi vi kjenner oss igjen gjør vi ikke det? Jeg vedder på at du kjenner deg igjen i det jeg skriver av og til. Jeg er litt deg vet du. Det er bare sånn det er.

Konklusjonen av dette må vel være at verden ikke er så komplisert som alle skal ha det til? Hvis du kjenner deg igjen i en random fyr som babler om ingenting på nettet kan det jo hvertfall ikke bety at ting er mer komplisert enn vi tror.

Tenk så fint det hadde vært om vi ikke kunne snakke. Kroppspråk er en fin ting. “Ja” og “Nei” sier den oftest. Vi kan komplisere det til “Min mat” og “Jeg vil ha deg”, men det er jo egentlig bare nei og ja, er det ikke? Det er det jeg tror hvertfall. Nå for tiden snakker vi jo om aksjer, økonomi, respekt, følelser, Em9 og tillit. Penger er jo bare en illusjon på eierskap. Eierskap=min=hold deg unna=nei ikke ta det=nei. Em9=ja, for det er en fin akkord. Jeg spiller kanskje litt for mye Em9, det er alltid den akkorden jeg spiller først når jeg tar gitaren. Eller noen ganger Emadd9, den er enda tristere, men litt mindre diffus.

Og følelser, de sier jo så mye rart. De sier “jeg er forelsket”, “jeg er såret”, “jeg er glad”, “jeg vil ha pepperkake”. Noen ganger sier de så mye at man blir helt forvirret. Da føler man seg ofte litt sår, jeg tror det er sånn jeg vil beskrive det, den følelsen jeg får når følelsene blir slitne av å si så mye rart uten å få respons.

Jeg tror alle vil få det mye bedre når de forstår at følelser egentlig bare sier ja og nei. Jeg håper det, for da er det ganske enkelt, og hvis det er sånn, da kan jeg hjelpe mange med å fortelle de at følelser, det er stort sett bare ja og nei.

De kan si kanskje da, det er vel da ting begynner å bli vanskelig.

Faen.

Soundtrack: Tin Hat Trio – Helium Reprise

Better Things

Dårlig med blogging for tida, så jeg bare legger ut en fin video-låt.

Can Anyone Who Has Heard This Music Really Be A Bad Person?

Finnes det noe bedre enn en eksentrisk ung dame som spiller gitar så fett at Adrian Legg bøyer seg i støvet?

Vel, det gjør det, men det kan jeg ikke si.. Dette er en familievennlig blogg.

Og mens vi er inne på air tap-gitar:

Stick Stickly!

Jeg..

hm.

Det er grunn til at jeg la ut denne, så se hele. Jeg godtar ingen unnskyldninger

Det Blev Fel

Det er litt godt å være hjem igjen egentlig. Jeg har gitarene mine her. Idag har jeg øvd og spilt og laget sanger og til og med sunget(jeg liker ikke å synge, er temmelig usikker på stemmen min) i flere timer. Jeg sliter med å finne på tekst til låta mi dog. Tekst er så vanskelig. Jeg fatter ikke at folk klarer å sette ord på noe de føler uten at det virker naivt og flaut. Vokal er egentlig veldig flaut, for det er jo i bunn og grunn en presentasjon av seg selv i sitt indre. Man blir så naken. Jeg liker å være naken, men ikke med folk jeg ikke kjenner, og jeg gidder ikke å tenke at teksten jeg skriver bare skal være for meg selv.

Så, på med masken.

Jeg tror han som sitter der er meg uten masken.

De andre kidza på bildet stod og diskuterte musikk og fremstilte det på en måte jeg ikke likte. Jeg synes musikk skal være kunst, og ikke kule gitarister med kule gitarer i flammelakk tenker jeg, og setter meg ned for meg selv, og nynner. Se så fornøyd jeg er der! Jeg likte den låta jeg nynna på, det er den samme som på soundtracket jeg linker til der nede.

Soundtrack: Kim Hiorthøy – Skuggan

Kick Ass

Angel

Jeg gir dere, månedens babe:

(Dagens ble litt for drøyt. Dessuten er det kult å ha månedens babe den 13. hver måned.)

Soundtrack: Massive Attack – One Love

Tristessa

Fin blogg dette her, 3 uker med 2-3 innlegg hver dag, så plutselig er jeg borte i tre uker, før jeg forsvinner igjen. Men dere skal vite det at hvis jeg ikke skriver noe på lenge, så er det vanligvis fordi jeg har det godt, eller det stikk motsatte. Men dere kan tenke at jeg har det fint, så blir dere kanskje litt glade av at jeg ikke skriver.

Nå har jeg kommet hjem fra Hanne og Knut. Jeg skulle egentlig bare være der i noen dager tror jeg, men det ble visst flere uker. Det var veldig fint. Flere uker med søster, søstersjæste og x-box og masse røyk og kaffe er absolutt ikke et dårlig liv. Jeg tror ikke de ble så veldig lei av meg heller, selv om jeg røk den ene bassstrengen til Knut. Stakkars Knut.

Iløpet av dette oppholdet har jeg:

-For første gang sett min søster spille trommer, faktisk på en eksamen.

-Kjøpt julegaver til venner og familie.

-Kjøpt dyr julegave til meg selv fra mamma.

-Gått en hel dag med en altfor stor turbukse bakvendt(altså smekken i rompa) uten at jeg la merke til det.

-Drukket massive loads of kaffe.

-Glemt iPod-lader.

-Sendt en pakke til Gran Canaria.

-Spilt massive loads of Xbox.

- Spilt masse bass. (jeg har blitt skikkelig flink)

-Hjulpet storesøster med låtskrive-eksamen.

-Kjøpt adventsgave til Hanne og Knut(jeg ville spille Assassins Creed selv og, så de får en annen julegave, kanskje en sjokolade eller noe annet godt).

Egentlig ikke en dritt altså, jeg har bare spist mat og spilt xbox egentlig.

Dette spillet har tatt opp mye av min tid i det siste.

Soundtrack: Smashing Pumpkins – Crush

All I Need

Jeg skal besøke storesøster i Steinkjer i dag.

That’s Life

Jeg liker det at nyttår i år faktisk representerer en god forandring i livet mitt.

Når jeg blir gammel skal denne sangen stå på repeat.

A Vivid Chaos

Det beste jeg vet er å ligge på sofaen i mørket og høre på musikk.

Nå klarer jeg det ikke lengre, jeg må hele tiden gjøre noe, men jeg orker ikke å gjøre noe.

Jeg hører fortsatt musikken, men den bare glir forbi før jeg egentlig helt skjønner hva som skjer. Den blir bare bakgrunnstøy. Men ikke nå, akkurat nå klarer jeg å nyte den, men jeg må gjøre noe, bare ikke for mye, for da glemmer jeg musikken.

Lurer på om dere skjønte et kvek av det jeg skrev nå.

Kjære Trøndelag, hvorfor gjør du dette mot meg?

 

Soundtrack: Mouth Of The Architect – Soil To Stone

Fifty Ways To Leave Your Lover

Jeg gir dere, dagens babe:

Soundtrack: Bugge Wesseltoft – Oh Ye

Music to Make Love to Your Old Lady By

Jeg gir dere, dagens babe:

Soundtrack: Lovage – Book Of The Month

What’s He Building In There

Filipino Box Spring Hog

Jeg gir dere, dagens babe:

Soundtrack: Tom Waits – Tango Till They’re Sore

Ocean And A Rock

Hei kjære bloggen min, vet du hva? Lisa Hannigan lager så fin musikk at bare sitter og smiler og er litt fornøyd nå. Det er sånn musikk jeg vil dele med deg kjære bloggen, for jeg tror du vil bli litt gladere og se litt mer lyst på livet når du får høre på slik fin musikk. Lisa er kjæresten til Damien Rice vet du, eller, de er kanskje egentlig ikke det, men jeg liker å tro det selv. Damien fortjener en fin dame , og Lisa tror jeg må være akkurat den dama han trenger. De liker å synge sammen hvertfall, det gjør de titt og ofte.

Se så vakker hun er. Det finnes ingen slemme folk som smiler på den måten.

Nå er det sånn da, at Lisa Hannigan ikke finnes på Spotify, sånn bortsett fra de sangene hun har med Damien Rice da, så klart. Men vi har jo faktisk noe som heter youtube. Det er ikke like fin lyd på youtube, derfor liker jeg ikke å bruke youtube, men vi får gjøre et lite unntak nå.

Se, det er en tekst der, så du kan synge du også.

 

Soundtrack: Lisa Hannigan – Splishy Splashy

Christmas Card From A Hooker In Minneapolis

Jeg gir dere, dagens babe:

PS: Ehm hehe, overskriften er bare en kul låt av Tom Waits, det er ikke for at Ebba er en hore fra Minneapolis som sender meg julekort.

Soundtrack: Tom Waits – Burma Shave

Grunnen..

..til at jeg ikke vil sove er at jeg vet at den nye dagen som kommer etterpå ikke vil gjøre meg mer tilfreds enn det jeg allerede ikke er. Det gjør meg litt redd.

Soundtrack: Cornelius – Another View Point

Half Day Closing

Hei bloggen. Jeg er litt trist i dag, og samtidig er jeg litt glad. Grunnen til at jeg er trist har jeg ikke funnet ut enda. Det er litt mye å holde styr på, litt mye kaos, og litt mye penger som suser hit og dit uten at jeg egentlig har kontroll i det hele tatt. Det er jo sånn det alltid går, det er en klisjé. Man gjør tabber i livet, og alt går galt både økonomisk, og på andre måter, og når man endelig tar seg sammen og skjerper seg, så slipper flyet bombene og ting hoper seg opp igjen. Heldigvis for meg kjære blogg, så har jeg tatt meg sammen, det er kanskje derfor bombene slippes nå, nå som jeg kan håndtere dem.

Grunnen til at jeg er glad er litt lettere å forklare; jeg klarer å håndtere bombene.

Tror jeg.

Folk er foresten egentlig veldig fine tror jeg, vi er bare litt redde.

 

Soundtrack: Portishead – Undenied

No One Loves Me & Neither Do I

Jeg gir dere, dagens babe:

 

Soundtrack: Them Crooked Vultures – Scumbag Blues

Taiyang Chulai

Jeg gir dere, dagens babe:

Soundtrack: Abigail Washburn – Captain

The Final Countdown

Dagens gledesgiver:

Blood Vortex

Jeg gir dere, dagens babe:

Soundtrack: Bloodbath – Like Fire

A Sight For Sore Eyes

Nylig har Dave Grohl(Nirvana, Foo Fighters), Josh Homme(Kyuss, Queens Of The Stone Age, Eagles Of Death Metal) og John Paul Jones(Led Zeppelin) samlet seg for å lage kongemusikk sammen. Og det resulterte i Them Crooked Vultures. Jeg har hørt gjennom plata to ganger nå, og jeg vil si at konseptet og resultatet (for å underdrive) er meget velykket. Plata er faktisk helt fantastisk, og dere burde løpe ut og kjøpe den med en gang.

Konseptet superband er jo egentlig en veldig fin ting, folk blir ofte skuffet av resultatet, men uansett er det alltid fint å se at artister fra kongeband samler seg og danner et nye band. Forventningene går ofte langt opp i skyene.

Så nå har jeg lyst til å lage en liten liste over folk jeg vil skal samle seg til å danne et nytt superband, det kommer antagelig aldri til å skje, men jeg gjør det likevel, så kan jeg drømme litt.

Mike Patton: Vokal, vokaleffekter, synth.

Tom Waits: Vokal, piano.

Les Claypool: Bass.

Terry Bozzio: Trommer, perkusjon.

Carla Kihlstedt: Fiolin, vokal.

John Zorn: Saxofon.

Frank Vignola: Gitar.

Dette er drømmen min, og for å få dere til å skjønne hvorfor jeg har valgt akkurat disse folka skal jeg legge ut noen fine youtubevideoer.

John Zorn:

Mike Patton:

Tom Waits:

Carla Kihlstedt:

Les Claypool:

Terry Bozzio:

Frank Vignola:

Soundtrack: Tom Waits – Clap Hands

You Think I Ain’t Worth A Dollar, But I Feel Like A Millionaire

“Ka du jobbe me førr tia da?”

“Æ e trygda æ”

*stillhet*

Det virker som folk generelt ikke vet helt hvordan de skal forholde seg til en autist som lever på atføringspenger. Ofte får jeg sympati. Skjønner ikke helt det. “Aww stakkar” sa hun, og ga meg en lang klem, som om jeg hadde mista mamman min i en skiheisulykke. Nei, jeg synes hele greia ofte blir litt dumt. Jeg går på atføringspenger fordi jeg sliter med å ta ansvar og ta meg sammen til å få og beholde en jobb, eller gå skole. Jeg får angst og annet tull når jeg prøver, så jeg får NAV til å hjelpe meg. Om alt går som planlagt har jeg en fin deltid eller fulltidsjobb om et år eller to. Det er jo ganske rimelig er det ikke? Jeg trenger jo bare litt tilvenning i arbeidsmiljø og rutiner, så skal alt gå veldig bra skal dere se.

Den fineste reaksjonen var uansett denne: “Får du ikke dårlig samvittighet av å godte deg med skattepengene til ærlige arbeidere!”.

Folk er rare.

PS: Noen ganger er det bare QotSA som funker.

 

Soundtrack: Queens Of The Stone Age – God Is In The Radio

Talisman

Jeg gir dere, dagens babe:

Soundtrack: Air – All I Need

Coffee and TV

Jeg skjønner meg ikke helt på døgnrytmen min. Siden jeg kom hjem til Skage har jeg våknet klokka 4 på morgenen. Det er jo fint å våkne tidlig, men 4 er litt drøyt. På en måte er det fint, jeg får tid til å gjøre ting jeg aldri tar meg tid til å gjøre andre ganger. Men se for deg at du spiser frokost klokka halv 5 på morgenen, så er du vant til å spise lunsj klokka 12-1. Det blir plutselig veldig lenge til, og når man i tilegg aldri merker at man er sulten før kroppen blir tullerusk kvirrevitt koko er det absolutt ikke en fordel. Jeg er tynn nok fra før.

Men mamma skal lage mat til meg snart da, hurra!

Dette er Blur, mmmm Bluuur. De har mange sanger om mat.

Soundtrack: Blur – Miss America

Face Of Melinda

I går var Lisa dagens babe, og jeg tror jeg skal presentere en dagens babe i dag og.

Men nå må dere huske at en dagens babe ikke er et forsøk på å objektisere kvinnen, men det er heller bare en presentasjon, i form av et fåtall bilder av de jeg kjenner som betyr mest for meg. Dvs, at dagens babe også kan være en gutt, eller en mann. Men siden jeg stort sett kjenner jenter, blir det nok flest av de.

Jeg gir dere, dagens babe:

Soundtrack – Opeth – Blackwater Park

I Remember

Det er ikke så kaldt ute når varme stemmer, og gode tanker varmer sinnet.

Dette er et gammelt bilde. Jeg tror jeg skal tilbake dit til sommeren.

 

Soundtrack: Damien Rice – Me, My Yoke And I

You Turn The Screws

Jeg har det fint!

Jeg gir dere, dagens babe:

Cake ér og blir verdens beste ryddemusikk.

Soundtrack: Cake – Haze Of Love

Jeg aner faktisk ikke hva jeg skal skrive her.

Jeg sovna klokka 8 i går kveld, høhø. Det var ikke så lurt, for nå har jeg ingenting å gjøre, og klokka er halv 4 på natta. Den fine boka Ebba lånte meg glemte jeg jo i Oslo. Bestemor har tydeligvis ryddet rommet mitt mens jeg var bort da. Hmm, det var fint.

Ooh! Stemmer, jeg ble jo utfordret av Eivind!

Derfor utfordrer jeg DEG til å lage en bloggpost med et bilde av hånden din hvor du skriver et budskap du vil dele med verden, og utfordre 5 andre bloggere til å gjøre det samme.

Det var ikke Eivind som kom på den utfordringen, men det er ikke så veldig nøye sier vi.

Jeg er litt lame, jeg gidder ikke å utfordre 5 andre, men jeg skal gå ut, ta med meg iPoden og sette på Zu, også skal jeg komme tilbake med tusj og gode planer om hva jeg skal skrive på hånden min, greit?

Brb!

Åkey, dette virker kanskje ikke som verdens lureste og fineste budskap, men jeg synes faktisk dette er det fineste ordet som finnes, og det er faktisk helt sant også. Du kan vri så mye du vil på det, men uansett kommer du til å ende opp med denne konklusjonen:

Hmm. Det ble speilvendt. Eller, såklart det ble det. Et bilde er jo alltid speilvendt. Klarer dere å se hva som står eller? Jeg håper det, for jeg skal ikke si det her, det vil ødelegge den kule svusjen over hele greia. Hvis jeg sier det kommer dere til å tenke “åja”, mens hvis dere sitter i 5-30 sek og prøver å finne ut hva som står, kommer det til å si “svusj!” og dere tenker “AHAAA!”. Ikke fordi jeg er så lur og kommer med kloke ord kanskje, men litt fordi dere faktisk klarte å finne ut hva som står der. Credz til dere.

Såeh! Hva skal jeg finne på nå? Klokka er ti over fire og nå er albumet til Zu akkurat ferdig. Jeg kan kanskje prøve å sove litt til, eller jeg kan gjøre noe annet, Hmm.

Soundtrack: Zu – Orc

I Was A Cloud

Jeg er ferdig.

Jeg tror jeg liker det.

Jeg er veldig stolt over meg selv nå, dere burde være det dere og.

Soundtrack: Shearwater – The Snow Leopard

Απόλαυση

Alt er mye klarere, og finere oppe. Luften smaker litt bedre. Likevel faller jeg tilbake.

Lørdagsmorgen klokka 10 pakker jeg sammen macen og klærne i fin koffert og min gamle skolesekk fra barneskolen. Den er blå skal dere vite, og romslig og fin og har plass til nesten alle klærne mine. Jeg tenker ikke over dette før jeg sitter på bussterminalen, men jeg kommer til å tenke på at jeg må se svært rar ut med en gammel koffert med et iMac-stativ stikkende ut så jeg ikke klarer å holde den på vanligvis, men bære den som om det var en mikrobølgeovn. Og med den søte blå sekken i kontrast til grønn fløyelsjakke og six-pence som nesten faller av hele tiden pga headsetet mitt. Jeg lurer på hva de tenker når de ser slike rare folk. Jeg prøver å finne ut hva jeg selv ville ha tenkt, men det går ikke an å vite sånt.

Jeg prøver å se litt på folk rundt meg, det kan se ut som over gjennomsnittet har lagt merke til meg, men de sysler jo bare med sitt. Jeg så sikkert ikke så rar ut som jeg selv trodde, eller kanskje folk bare er litt redde.

Jeg ville ha spurt meg om en røyk og slått av en prat og spurt om den rare tingen som stikker ut av kofferten. Men såklart jeg ville gjort det, jeg gjør meg jo selv til den jeg vil, er det ikke det alle gjør? Og man liker jo den man vil være.

Akkurat når jeg tenker litt på dette spør en jente meg om jeg har en lighter, hun ler litt av den søte rosa lighteren og spør meg hva jeg har i kofferten min.

Jeg tror hun ble litt skuffet når jeg sa det var en iMac.

Bussturen var fin, jeg har fått meg en iPod, den heter Ambassador iSpock og har 149 gigabyte med nøye utvalgte låter fra biblioteket mitt. Jeg har aldri hatt en mp3-spiller før(over lengre tid) så stemningen i det å gå rundt i byen og høre på Massive Attack, og det å sitte helt fremst i bussen i andre etasje med fin utsikt, og høre på Cornelius var nesten overveldende. Jeg satt i 10 timer i bussen tror jeg, jeg er ikke helt sikker, men det var fint. Jeg likte det, jeg har aldri følt jeg har hatt så god tid til å høre på musikk før.

Monica ventet på meg da jeg kom og ga meg en klem. Dere har sett henne før, -hvis dere har lest litt mer enn bare dette så klart.

Jeg forklarer resten i bilder.

Idunn kom også på besøk.

Jeg glemte å fortelle at jeg og Monica har danset vals i både 3-takt, 4-takt og 5-takt denne helga.

 

Soundtrack: Tool – Ticks And Leeches

Fail

Når jeg får gitt ut plate skal jeg også hacke meg inn på LastFM, og gjøre dette med masse uskyldige brukere for å promotere musikken.

Soundtrack: The Mars Volta – Roulette Dares (The Haunt Of)

Don’t Loose Yourself

Som dere nerder som kan binærkoder utenat (og/eller dere som var lure nok til å søke opp en binary translator) vet har jeg det ikke helt supert for tiden. Jeg hadde det ikke supert i sommer, og nå har jeg det ikke supert, bare at noen ganger kan jeg gjøre ting som gjør deler av livet litt supert likevel, så jeg klarer meg jo. Og som Eivind sa, så hjelper det med eplemost på bare jazz.

Men altså, i dag sov jeg altfor lenge, jeg sov såpass lenge fordi jeg satt oppe og tenkte. Så la jeg meg, og tenkte litt, før jeg tok meg en røyk og tenkte. Jeg tenkte til og med når jeg satt på do. Jeg må slutte å tenke. Så inviterer Ebba meg hjem hos henne for å drikke te og ikke tenke. Hun bor litt langt unna, så jeg hørte gjennom Lift Your Skinny Fists Like Antennas to Heaven av Godspeed You! Black Emperor på veien dit mens jeg spiste pølse og tenkte.

-Han ved siden av meg har samme hår som han fyren vi traff tilfeldig mens vi gikk tur med hundene, -Konows Gate, -Denne sangen hørte jeg faktisk på når jeg venta på at hun skulle komme hjem fra skolen, -Ullgenser, -Skjerf, -Hun jenta smilte til meg, smilet ligner på..

Ja dere skjønner nok greia.

Hvordan dette er mulig vet jeg ikke, men tvert jeg fikk en klem av Ebba forsvant alt dette, og alt som stod i tankene mine da var øyeblikket der og da.

Jeg er litt loka, som Ebba så fint sier det.

Dette er også litt loka: Bell Ringer Fail

Soundtrack: Thomas Dybdahl – Rain Down On Me

01000001 01110101

00110101 00100000 01101101 11000011 10100101 01101110 01100101 01100100 01100101 01110010 00100000 01101111 01100111 00100000 01100100 01100101 01110100 00100000 01100111 01101010 11000011 10111000 01110010 00100000 01100110 01101111 01110010 01110100 01110011 01100001 01110100 01110100 00100000 01101100 01101001 01101011 01100101 00100000 01110110 01101111 01101110 01100100 01110100 00100000 01101000 01100101 01101100 01100101 00100000 01110100 01101001 01100100 01100101 01101110 00101110 00100000 01001010 01100101 01100111 00100000 01110100 01110010 01101111 01110010 00100000 01101010 01100101 01100111 00100000 01100010 01110101 01110010 01100100 01100101 00100000 01110011 01101011 01100001 01100110 01100110 01100101 00100000 01101000 01101010 01100101 01101100 01110000 00101110

 

01010011 01101111 01110101 01101110 01100100 01110100 01110010 01100001 01100011 01101011 00111010 00100000 01000001 01100010 01101001 01100111 01100001 01101001 01101100 00100000 01010111 01100001 01110011 01101000 01100010 01110101 01110010 01101110 00100000 00101101 00100000 01010011 01110100 01110010 01100001 01101110 01100111 01100101 00100000 01010100 01101000 01101001 01101110 01100111 01110011 00100000 00001101 00001010 00101000 01000001 01100010 01101001 01100111 01100001 01101001 01101100 00100000 01010111 01100001 01110011 01101000 01100010 01110101 01110010 01101110 00100000 11100010 10000000 10010011 00100000 01010011 01110100 01110010 01100001 01101110 01100111 01100101 00100000 01010100 01101000 01101001 01101110 01100111 01110011 00111010 00100000 01101000 01110100 01110100 01110000 00111010 00101111 00101111 01101111 01110000 01100101 01101110 00101110 01110011 01110000 01101111 01110100 01101001 01100110 01111001 00101110 01100011 01101111 01101101 00101111 01110100 01110010 01100001 01100011 01101011 00101111 00110100 01111010 01010110 01100100 01010111 01001100 01010110 01000010 00110101 01100110 01110101 01110101 01010111 01101010 01100010 01001000 01111001 00110010 01010110 01100001 01101011 01001101 00101001

Cha-cha-cha

Jeg har ikke anledning til å legge ut bilder så ofte, for jeg har jo ikke et eget kamera, men av og til tar folk bilder av ting og tang jeg er med på, og da kan jeg benytte anledningen til å stjele litt(med tillatelse såklart) og gjøre bloggen litt mer fargerik.

Alle som kjenner meg bare litt burde vite hvor fint det er for meg at dette mennesket eksisterer.

 

Lars er den kjekke og forfengelige av oss her i kollektivet. (Jeg bor egentlig ikke her, men jeg har sovet på en madrass i stua i en måned, så jeg føler meg som en av gjengen likevel)

 

 

Nå passer det kanskje godt å forklare hvor disse bildene kommer fra. Hans og Petter vekte meg klokka 5 og sa det skulle bli fest (noen ganger sover jeg faktisk såpass lenge). 15 min senere spurte Fride meg om jeg visste om noen fester, jeg sa såklart ja. Jeg, Petter og Hans hadde ikke fått med oss at det var halloween, så når det kom en liten harepus trippende inn døra skjønte vi egentlig ikke helt hva som skjedde. Harepusen heter Therese btw og var ikke så verst til å gi hareklemmer.

 

Det var en snasen minifest skal jeg si deg, vi hadde til og med en selverklært rocke-DJ. DJ Thomas heter han.

 

Mette pjusket meg i håret.

 

 

 

 

 

Ble litt sjokkert over hvor tynn jeg egentlig er, jeg burde spise litt mer kake.

 

Soundtrack: Meshuggah – The Exquisite Machinery Of Torture

Fint

Jeg har fått meg iPod, så jeg kan gå rundt og høre på musikk hvor jeg vil.

Det er som å ha et bærbart piano med seg overalt, et piano som spiller alle intrumenter som finnes og synger.

 

Soundtrack: Thomas Rusiak – Spinning

Mimosa Hostilis

Noen ganger blir jeg så imponert over enkelte band at jeg bare finner det helt nødvendig å dele det med resten av verden. Disse kara fra italia kaller seg Zu og spiller noe wikipedia klassifiserer som matematisk og bråkete punkjazz. Det høres jo ut som en tullete sjanger, og det er det vel også strengt tatt. Dette er ikke musikk vi hører på mens vi sitter i godstolen og leser avisa, men det betyr selvfølgelig ikke at bandet er dårlig.

Det er tre faste medlemmer, en på trommer, en på kontrabass, og en på “death-sax” som han så fint kaller det selv. Så for dere som liker litt galskap med avanserte rytmer og kontrabass med fuzz så bør dere skjekke ut med en gang. Jeg vil uten tvil anbefale det til folk som liker og kjenner til Mike Patton (Fanthômas, Faith No More, Mr Bungle, Tomahawk), Sleepytime Gorilla Museum, Monolithic, Meshugga og Alamaailman Vasarat.

PS. Mike Patton synger på soundtrack-låta

 

Soundtrack: Zu – Soulympics

Farscape

Det er så mange som leser bloggen min for tiden, men det er jo ingen som kommenterer.

Det synes jeg er litt rart jeg, kanskje jeg skriver ting som ikke passer seg å kommentere på?

Nå skal jeg hvertfall se litt på Farscape.

Soundtrack: Tom Waits – Hang Down Your Head

The Mountain

Det er søndag, og det er kaldt. Det var ikke så kaldt da jeg gikk med Hans. Grunnen til det vet vi ikke, men det må være et fint svar. Enkelte personer gir bare fine svar.

Men det var kaldt da jeg gikk alene, jeg gikk i ens ærend ut i kulda for å sitte ut i kulda omgitt av musikk og lese bok. Musikk gjør også ting litt mindre kaldt, så lenge jeg liker den. Jeg liker egentlig kulde, det kjennes nesten ut som små isende fingre som sniker seg gjennom genseren min og stryker meg på magen, og i ryggen. Kulde vil jo ikke noe vondt, den bare advarer deg mot å være ute for lenge og med for lite klær. Den er litt misforstått, men det er jo det meste her i verden.

Den egentlig grunnen til at jeg liker kulde er det at jeg ikke liker sommer. Det er ikke noe jeg alltid har gjort, men det er noe jeg nylig har oppdaget. Det skjer alltid så mye på sommeren, menneskene er seg selv på sommeren og gjør det de selv vil. Eller, det er hvertfall det de selv tror. Jeg er litt usikker, jeg vet ikke hvordan mennesket fungerer, men jeg er hvertfall villig til å innrømme det. Dette har ingenting med at jeg ikke liker sommeren å gjøre.

“Hva gleder du deg mest til med sommeren Snorre?”, det spørsmålet har vi nok alle fått, hvertfall alle vi som heter Snorre. Det er ganske forskjellig fra tid til person over til situasjon og så tid igjen hva vi svarer på det. Vi svarer ofte uten å tenke oss om. Jeg ville svart festival, uten å tenke meg om i et sekund. Hadde du spurt for 4 år siden ville jeg ikke ha svart det, jeg ville derimot ha tenkt meg lenge om, og funnet ut at jeg ganske enkelt synes det er greit at det blir så varmt.

Festivaler er morsomme. Hadde jeg tenkt meg litt mer om hadde jeg svart at jeg gleder meg til å kunne være med mine mennesker, de menneskene jeg liker. Ikke nødvendigvis alle de jeg kaller venner, for jeg kaller litt for mange personer for venner, men bare vennene. Altså de som ikke bare er bekjente, men som faktisk betyr en hel del for meg. I fare for å såre noen mennesker vil jeg si jeg ennå har en slik sommer tilgode.

Jeg sier ikke at jeg ikke hadde venner rundt meg denne sommeren, for det hadde jeg, og det var ikke bare bekjente, de er venner. Men det er vanskelig å være vennen min når jeg ikke er mottagelig for oppriktig vennskap. Helt fra den tiden jeg lærte meg å få venner har jeg gledet meg til sommer, og hver gang hadde det skjedd noe som har trykt meg så langt ned i gjørma at jeg forbannet sola for å være der og minne meg om nederlaget. Alt ser alltid så fint ut på våren, når det begynner å bli varmt og man kan se at gresset reiser seg litt mer for hver dag, og kaféene begynner å bli så fulle at det faktisk er like så greit å kjøpe kaffe på narvesen og sitte på brygga, eller bare invitere folk hjem, som de gamle trønderne gjorde før i tiden. (Ja, det var vanlig det når vi ikke hadde kaféer, at venner møttes i vennekretsens fineste hus, det var en stor ære det å ha det fineste huset som ble valgt)

Denne sommeren her følte jeg at jeg ble trykt ned i søla for godt, jeg gadd ikke prøve igjen. Den personen jeg hadde mest tiltro i, og som ga meg mest varme og selvtillit fant ut at hun ikke ville mer. Det er forsåvidt helt greit, det er opp til hver enkelt person å føle på seg hva det er man egentlig vil. Den personen jeg ble konfrontert med var varm og trøstende, dvs den dagen det skjedde. De neste månedene ble jeg møtt med den kaldeste og jævligste masken jeg noengang har opplevd. Den var der ikke med hensikt, tror jeg, men den var der, og den holdt meg nede.

Nå har høsten og kulden kommet, jeg liker kanskje kulden fordi den ikke kommer for å gjøre vondt, den vil bare si ifra. Det er bedre med det enn kulden fra mennesker som kommer når de ikke vet hvordan de skal forsvare seg psykisk mot et annet, selv om ingen parter vanligvis mener noe vondt.

Bare Jazz var stengt, det var ikke koselig, så jeg gikk et annet sted. Jeg møtte mennesker, og det var fint.

Men jeg tror ikke jeg klarer å stole på at noen liker meg lengre, kanskje det er derfor jeg har blitt så innpåsliten mot de som faktisk viser meg litt varme. Så innpåsliten faktisk at det ble litt kaldt der og.

brb sigg

Soundtrack: Isis – Carry

To The Dancers In The Rain

Hva er greia med at jeg våkner halv 9 idag da? Det siste jeg husker er at jeg ikke orka å se ferdig filmen Thomas og Hans satte seg ned for å se klokka 4 i natt. Jeg sovna såklart ikke før filmen var ferdig uansett, for jeg bor jo faktisk i stua til Hans. Det betyr at jeg må ha sovna rundt halv 6, eller noe i den duren.

Det kan jo ikke være nok søvn for en natt, men jeg føler meg 100% våken og frisk.

Uansett er Émilie Simon en fin måte å starte dagen på, det anbefales. Jeg lurer litt på hva jeg skal finne på idag. Egentlig vil jeg ikke gjøre noe, men å ikke gjøre noe kan være slitsomt med mange mennesker rundt seg, så jeg tror kanskje jeg skal ringe Ebba og spørre om hun vil gå tur i parken med meg. Eller noen andre.

Vil du gå tur i parken med meg? Eller bare rundt omkring et annet sted?

Soundtrack: Émilie Simon – Desert

zzzzz

Det er litt rart, men samtidig kult å våkne klokka 4 på dagen til at Hans og Petter sitter og drikker og planlegger fest. Jeg fikk øl til frokost og har drukket og festet omtrent siden da med de, pluss Fride og venninnene hennes som også ville feste.

Det var en fin dag

 

Soundtrack: For en gangs skyld nyter jeg stillheten=)

Words That Go Unspoken, Deeds That Go Undone

Sjeldent er det sånn at imaget til et “progressive blackened death metal”-band er noe man kan beundre og synes er kult, med mindre man er akkurat sånn selv. Men jeg må bare si det, jeg synes disse britiske gutta ser skikkelig kule ut. Cheesy som faen, men likevel.

Spesielt vokkisen.

Soundtrack: Akercocke – Intractable (Words That Go Unspoken Part 2)

Mzumba

Akkurat nå sitter jeg i hjørnet mitt i leiligheta til Hans og gjengen og drikker kaffe mens jeg hører på Massive Attack. Stemningen rundt Mezzanine-albumet er så utrolig at jeg drømmer meg bort når jeg hører på det, uansett settingen.

“Dream on, dream on” Synger de, akkurat den setningen passer jo veldig godt her jeg sitter og drømmer og faller inn i tanker. Jeg er ikke så flink til å sette ord på disse tankene mine, men heldigvis har jeg et talent for å sette toner på disse tankene. Det som er litt morsomt med dette er at tonene jeg spiller og eller skriver ned ikke er inspirert av musikken jeg hører på, men av tankene musikken gir meg.

Det er altså ofte jeg sitter og hører på Monolithic og blir inspirert til å lage en stemningsfull fin jazz-låt med fine strykere og myk vokal. Tror kanskje det er den største, og kanskje eneste fordelen jeg har som låtskriver, nettopp det at jeg ikke blir inspirert av musikk, men det musikken gir meg, derfor lager jeg ikke musikk som ligner på noe av det jeg hører på.

Det er klart det ligner på musikk som er laget fra før, det gjør omtrent alt av alle band, men det er ikke så sikkert jeg har hørt den låta det ligner på.

Men jeg klarer ikke å lage musikk når det er folk her, det er kanskje min største svakhet, jeg må vente til jeg flytter for meg selv.

I går var jeg på gratiskonsert på Youngstorget, og litt dyrere konsert på Revolver, Cyaneed spilte begge steder og det var jo fett som vanlig. Men det som virkelig imponerte meg var disse gutta. Jeg har ikke skjekket ut myspace-musikken deres selv nå(Massive Attack nå), så jeg vet ærlig talt ikke hvordan de høres ut i studio, men den konserten de hadde på Youngstorget var intet annet enn helt fantastisk.

(Jeg skrev faktisk alt dette mens Hans, Petter og Eva satt på stua, jeg fortjener credz)

Edit: Har nå hørt litt på Mokoomba på myspace, og jeg konkluderer med at det ikke er halvparten så fett i studio som live, men fortsatt greit å høre på.

 

Soundtrack: Massive Attack – Teardrop

Masken har mange farger

Det som skremmer meg mest med å være meg, er at jeg ikke vet hva det innebærer, men det som skremmer meg mest med å ikke være det, er akkurat det.

Skjønner ikke hvorfor slike elementære ting skal være så vanskelig.

Jeg blir veldig fort glad i folk, og jeg blir veldig glad i de jeg er glad i. De jeg ikke blir glad i får masken, de andre får det jeg selv tror er meg, men jeg er fortsatt litt usikker på den.

Noen ganger er meg selv litt for mye for folk, da ber de meg sette på masken, eller kanskje de bare drar, og tar den på selv, da er den ofte grå, og kald.

Soundtrack: Kim Hiorthøy – Door Opens Both Way

Spying Glass

Det er helt merkelig hvordan jeg ikke klarer å skrive når det er folk i nærheten. Om det sitter en fyr på sofaen 8 meter unna nøler jeg skikkelig med å skrive, og jeg føler alt jeg skriver blir teit og nøler også med å legge ut. Skjønner ikke helt hva som er så vanskelig egentlig, jeg har vel litt mer sosial angst enn det jeg selv får meg til å tro.

Dette er Tricky, han er litt av en luring.

Soundtrack: Massive Attack – Man Next Door