Fail

Når jeg får gitt ut plate skal jeg også hacke meg inn på LastFM, og gjøre dette med masse uskyldige brukere for å promotere musikken.

Soundtrack: The Mars Volta – Roulette Dares (The Haunt Of)

Don’t Loose Yourself

Som dere nerder som kan binærkoder utenat (og/eller dere som var lure nok til å søke opp en binary translator) vet har jeg det ikke helt supert for tiden. Jeg hadde det ikke supert i sommer, og nå har jeg det ikke supert, bare at noen ganger kan jeg gjøre ting som gjør deler av livet litt supert likevel, så jeg klarer meg jo. Og som Eivind sa, så hjelper det med eplemost på bare jazz.

Men altså, i dag sov jeg altfor lenge, jeg sov såpass lenge fordi jeg satt oppe og tenkte. Så la jeg meg, og tenkte litt, før jeg tok meg en røyk og tenkte. Jeg tenkte til og med når jeg satt på do. Jeg må slutte å tenke. Så inviterer Ebba meg hjem hos henne for å drikke te og ikke tenke. Hun bor litt langt unna, så jeg hørte gjennom Lift Your Skinny Fists Like Antennas to Heaven av Godspeed You! Black Emperor på veien dit mens jeg spiste pølse og tenkte.

-Han ved siden av meg har samme hår som han fyren vi traff tilfeldig mens vi gikk tur med hundene, -Konows Gate, -Denne sangen hørte jeg faktisk på når jeg venta på at hun skulle komme hjem fra skolen, -Ullgenser, -Skjerf, -Hun jenta smilte til meg, smilet ligner på..

Ja dere skjønner nok greia.

Hvordan dette er mulig vet jeg ikke, men tvert jeg fikk en klem av Ebba forsvant alt dette, og alt som stod i tankene mine da var øyeblikket der og da.

Jeg er litt loka, som Ebba så fint sier det.

Dette er også litt loka: Bell Ringer Fail

Soundtrack: Thomas Dybdahl – Rain Down On Me

01000001 01110101

00110101 00100000 01101101 11000011 10100101 01101110 01100101 01100100 01100101 01110010 00100000 01101111 01100111 00100000 01100100 01100101 01110100 00100000 01100111 01101010 11000011 10111000 01110010 00100000 01100110 01101111 01110010 01110100 01110011 01100001 01110100 01110100 00100000 01101100 01101001 01101011 01100101 00100000 01110110 01101111 01101110 01100100 01110100 00100000 01101000 01100101 01101100 01100101 00100000 01110100 01101001 01100100 01100101 01101110 00101110 00100000 01001010 01100101 01100111 00100000 01110100 01110010 01101111 01110010 00100000 01101010 01100101 01100111 00100000 01100010 01110101 01110010 01100100 01100101 00100000 01110011 01101011 01100001 01100110 01100110 01100101 00100000 01101000 01101010 01100101 01101100 01110000 00101110

 

01010011 01101111 01110101 01101110 01100100 01110100 01110010 01100001 01100011 01101011 00111010 00100000 01000001 01100010 01101001 01100111 01100001 01101001 01101100 00100000 01010111 01100001 01110011 01101000 01100010 01110101 01110010 01101110 00100000 00101101 00100000 01010011 01110100 01110010 01100001 01101110 01100111 01100101 00100000 01010100 01101000 01101001 01101110 01100111 01110011 00100000 00001101 00001010 00101000 01000001 01100010 01101001 01100111 01100001 01101001 01101100 00100000 01010111 01100001 01110011 01101000 01100010 01110101 01110010 01101110 00100000 11100010 10000000 10010011 00100000 01010011 01110100 01110010 01100001 01101110 01100111 01100101 00100000 01010100 01101000 01101001 01101110 01100111 01110011 00111010 00100000 01101000 01110100 01110100 01110000 00111010 00101111 00101111 01101111 01110000 01100101 01101110 00101110 01110011 01110000 01101111 01110100 01101001 01100110 01111001 00101110 01100011 01101111 01101101 00101111 01110100 01110010 01100001 01100011 01101011 00101111 00110100 01111010 01010110 01100100 01010111 01001100 01010110 01000010 00110101 01100110 01110101 01110101 01010111 01101010 01100010 01001000 01111001 00110010 01010110 01100001 01101011 01001101 00101001

Cha-cha-cha

Jeg har ikke anledning til å legge ut bilder så ofte, for jeg har jo ikke et eget kamera, men av og til tar folk bilder av ting og tang jeg er med på, og da kan jeg benytte anledningen til å stjele litt(med tillatelse såklart) og gjøre bloggen litt mer fargerik.

Alle som kjenner meg bare litt burde vite hvor fint det er for meg at dette mennesket eksisterer.

 

Lars er den kjekke og forfengelige av oss her i kollektivet. (Jeg bor egentlig ikke her, men jeg har sovet på en madrass i stua i en måned, så jeg føler meg som en av gjengen likevel)

 

 

Nå passer det kanskje godt å forklare hvor disse bildene kommer fra. Hans og Petter vekte meg klokka 5 og sa det skulle bli fest (noen ganger sover jeg faktisk såpass lenge). 15 min senere spurte Fride meg om jeg visste om noen fester, jeg sa såklart ja. Jeg, Petter og Hans hadde ikke fått med oss at det var halloween, så når det kom en liten harepus trippende inn døra skjønte vi egentlig ikke helt hva som skjedde. Harepusen heter Therese btw og var ikke så verst til å gi hareklemmer.

 

Det var en snasen minifest skal jeg si deg, vi hadde til og med en selverklært rocke-DJ. DJ Thomas heter han.

 

Mette pjusket meg i håret.

 

 

 

 

 

Ble litt sjokkert over hvor tynn jeg egentlig er, jeg burde spise litt mer kake.

 

Soundtrack: Meshuggah – The Exquisite Machinery Of Torture

Fint

Jeg har fått meg iPod, så jeg kan gå rundt og høre på musikk hvor jeg vil.

Det er som å ha et bærbart piano med seg overalt, et piano som spiller alle intrumenter som finnes og synger.

 

Soundtrack: Thomas Rusiak – Spinning

Mimosa Hostilis

Noen ganger blir jeg så imponert over enkelte band at jeg bare finner det helt nødvendig å dele det med resten av verden. Disse kara fra italia kaller seg Zu og spiller noe wikipedia klassifiserer som matematisk og bråkete punkjazz. Det høres jo ut som en tullete sjanger, og det er det vel også strengt tatt. Dette er ikke musikk vi hører på mens vi sitter i godstolen og leser avisa, men det betyr selvfølgelig ikke at bandet er dårlig.

Det er tre faste medlemmer, en på trommer, en på kontrabass, og en på “death-sax” som han så fint kaller det selv. Så for dere som liker litt galskap med avanserte rytmer og kontrabass med fuzz så bør dere skjekke ut med en gang. Jeg vil uten tvil anbefale det til folk som liker og kjenner til Mike Patton (Fanthômas, Faith No More, Mr Bungle, Tomahawk), Sleepytime Gorilla Museum, Monolithic, Meshugga og Alamaailman Vasarat.

PS. Mike Patton synger på soundtrack-låta

 

Soundtrack: Zu – Soulympics

Farscape

Det er så mange som leser bloggen min for tiden, men det er jo ingen som kommenterer.

Det synes jeg er litt rart jeg, kanskje jeg skriver ting som ikke passer seg å kommentere på?

Nå skal jeg hvertfall se litt på Farscape.

Soundtrack: Tom Waits – Hang Down Your Head

The Mountain

Det er søndag, og det er kaldt. Det var ikke så kaldt da jeg gikk med Hans. Grunnen til det vet vi ikke, men det må være et fint svar. Enkelte personer gir bare fine svar.

Men det var kaldt da jeg gikk alene, jeg gikk i ens ærend ut i kulda for å sitte ut i kulda omgitt av musikk og lese bok. Musikk gjør også ting litt mindre kaldt, så lenge jeg liker den. Jeg liker egentlig kulde, det kjennes nesten ut som små isende fingre som sniker seg gjennom genseren min og stryker meg på magen, og i ryggen. Kulde vil jo ikke noe vondt, den bare advarer deg mot å være ute for lenge og med for lite klær. Den er litt misforstått, men det er jo det meste her i verden.

Den egentlig grunnen til at jeg liker kulde er det at jeg ikke liker sommer. Det er ikke noe jeg alltid har gjort, men det er noe jeg nylig har oppdaget. Det skjer alltid så mye på sommeren, menneskene er seg selv på sommeren og gjør det de selv vil. Eller, det er hvertfall det de selv tror. Jeg er litt usikker, jeg vet ikke hvordan mennesket fungerer, men jeg er hvertfall villig til å innrømme det. Dette har ingenting med at jeg ikke liker sommeren å gjøre.

“Hva gleder du deg mest til med sommeren Snorre?”, det spørsmålet har vi nok alle fått, hvertfall alle vi som heter Snorre. Det er ganske forskjellig fra tid til person over til situasjon og så tid igjen hva vi svarer på det. Vi svarer ofte uten å tenke oss om. Jeg ville svart festival, uten å tenke meg om i et sekund. Hadde du spurt for 4 år siden ville jeg ikke ha svart det, jeg ville derimot ha tenkt meg lenge om, og funnet ut at jeg ganske enkelt synes det er greit at det blir så varmt.

Festivaler er morsomme. Hadde jeg tenkt meg litt mer om hadde jeg svart at jeg gleder meg til å kunne være med mine mennesker, de menneskene jeg liker. Ikke nødvendigvis alle de jeg kaller venner, for jeg kaller litt for mange personer for venner, men bare vennene. Altså de som ikke bare er bekjente, men som faktisk betyr en hel del for meg. I fare for å såre noen mennesker vil jeg si jeg ennå har en slik sommer tilgode.

Jeg sier ikke at jeg ikke hadde venner rundt meg denne sommeren, for det hadde jeg, og det var ikke bare bekjente, de er venner. Men det er vanskelig å være vennen min når jeg ikke er mottagelig for oppriktig vennskap. Helt fra den tiden jeg lærte meg å få venner har jeg gledet meg til sommer, og hver gang hadde det skjedd noe som har trykt meg så langt ned i gjørma at jeg forbannet sola for å være der og minne meg om nederlaget. Alt ser alltid så fint ut på våren, når det begynner å bli varmt og man kan se at gresset reiser seg litt mer for hver dag, og kaféene begynner å bli så fulle at det faktisk er like så greit å kjøpe kaffe på narvesen og sitte på brygga, eller bare invitere folk hjem, som de gamle trønderne gjorde før i tiden. (Ja, det var vanlig det når vi ikke hadde kaféer, at venner møttes i vennekretsens fineste hus, det var en stor ære det å ha det fineste huset som ble valgt)

Denne sommeren her følte jeg at jeg ble trykt ned i søla for godt, jeg gadd ikke prøve igjen. Den personen jeg hadde mest tiltro i, og som ga meg mest varme og selvtillit fant ut at hun ikke ville mer. Det er forsåvidt helt greit, det er opp til hver enkelt person å føle på seg hva det er man egentlig vil. Den personen jeg ble konfrontert med var varm og trøstende, dvs den dagen det skjedde. De neste månedene ble jeg møtt med den kaldeste og jævligste masken jeg noengang har opplevd. Den var der ikke med hensikt, tror jeg, men den var der, og den holdt meg nede.

Nå har høsten og kulden kommet, jeg liker kanskje kulden fordi den ikke kommer for å gjøre vondt, den vil bare si ifra. Det er bedre med det enn kulden fra mennesker som kommer når de ikke vet hvordan de skal forsvare seg psykisk mot et annet, selv om ingen parter vanligvis mener noe vondt.

Bare Jazz var stengt, det var ikke koselig, så jeg gikk et annet sted. Jeg møtte mennesker, og det var fint.

Men jeg tror ikke jeg klarer å stole på at noen liker meg lengre, kanskje det er derfor jeg har blitt så innpåsliten mot de som faktisk viser meg litt varme. Så innpåsliten faktisk at det ble litt kaldt der og.

brb sigg

Soundtrack: Isis – Carry

To The Dancers In The Rain

Hva er greia med at jeg våkner halv 9 idag da? Det siste jeg husker er at jeg ikke orka å se ferdig filmen Thomas og Hans satte seg ned for å se klokka 4 i natt. Jeg sovna såklart ikke før filmen var ferdig uansett, for jeg bor jo faktisk i stua til Hans. Det betyr at jeg må ha sovna rundt halv 6, eller noe i den duren.

Det kan jo ikke være nok søvn for en natt, men jeg føler meg 100% våken og frisk.

Uansett er Émilie Simon en fin måte å starte dagen på, det anbefales. Jeg lurer litt på hva jeg skal finne på idag. Egentlig vil jeg ikke gjøre noe, men å ikke gjøre noe kan være slitsomt med mange mennesker rundt seg, så jeg tror kanskje jeg skal ringe Ebba og spørre om hun vil gå tur i parken med meg. Eller noen andre.

Vil du gå tur i parken med meg? Eller bare rundt omkring et annet sted?

Soundtrack: Émilie Simon – Desert

zzzzz

Det er litt rart, men samtidig kult å våkne klokka 4 på dagen til at Hans og Petter sitter og drikker og planlegger fest. Jeg fikk øl til frokost og har drukket og festet omtrent siden da med de, pluss Fride og venninnene hennes som også ville feste.

Det var en fin dag

 

Soundtrack: For en gangs skyld nyter jeg stillheten=)

Words That Go Unspoken, Deeds That Go Undone

Sjeldent er det sånn at imaget til et “progressive blackened death metal”-band er noe man kan beundre og synes er kult, med mindre man er akkurat sånn selv. Men jeg må bare si det, jeg synes disse britiske gutta ser skikkelig kule ut. Cheesy som faen, men likevel.

Spesielt vokkisen.

Soundtrack: Akercocke – Intractable (Words That Go Unspoken Part 2)

Mzumba

Akkurat nå sitter jeg i hjørnet mitt i leiligheta til Hans og gjengen og drikker kaffe mens jeg hører på Massive Attack. Stemningen rundt Mezzanine-albumet er så utrolig at jeg drømmer meg bort når jeg hører på det, uansett settingen.

“Dream on, dream on” Synger de, akkurat den setningen passer jo veldig godt her jeg sitter og drømmer og faller inn i tanker. Jeg er ikke så flink til å sette ord på disse tankene mine, men heldigvis har jeg et talent for å sette toner på disse tankene. Det som er litt morsomt med dette er at tonene jeg spiller og eller skriver ned ikke er inspirert av musikken jeg hører på, men av tankene musikken gir meg.

Det er altså ofte jeg sitter og hører på Monolithic og blir inspirert til å lage en stemningsfull fin jazz-låt med fine strykere og myk vokal. Tror kanskje det er den største, og kanskje eneste fordelen jeg har som låtskriver, nettopp det at jeg ikke blir inspirert av musikk, men det musikken gir meg, derfor lager jeg ikke musikk som ligner på noe av det jeg hører på.

Det er klart det ligner på musikk som er laget fra før, det gjør omtrent alt av alle band, men det er ikke så sikkert jeg har hørt den låta det ligner på.

Men jeg klarer ikke å lage musikk når det er folk her, det er kanskje min største svakhet, jeg må vente til jeg flytter for meg selv.

I går var jeg på gratiskonsert på Youngstorget, og litt dyrere konsert på Revolver, Cyaneed spilte begge steder og det var jo fett som vanlig. Men det som virkelig imponerte meg var disse gutta. Jeg har ikke skjekket ut myspace-musikken deres selv nå(Massive Attack nå), så jeg vet ærlig talt ikke hvordan de høres ut i studio, men den konserten de hadde på Youngstorget var intet annet enn helt fantastisk.

(Jeg skrev faktisk alt dette mens Hans, Petter og Eva satt på stua, jeg fortjener credz)

Edit: Har nå hørt litt på Mokoomba på myspace, og jeg konkluderer med at det ikke er halvparten så fett i studio som live, men fortsatt greit å høre på.

 

Soundtrack: Massive Attack – Teardrop

Masken har mange farger

Det som skremmer meg mest med å være meg, er at jeg ikke vet hva det innebærer, men det som skremmer meg mest med å ikke være det, er akkurat det.

Skjønner ikke hvorfor slike elementære ting skal være så vanskelig.

Jeg blir veldig fort glad i folk, og jeg blir veldig glad i de jeg er glad i. De jeg ikke blir glad i får masken, de andre får det jeg selv tror er meg, men jeg er fortsatt litt usikker på den.

Noen ganger er meg selv litt for mye for folk, da ber de meg sette på masken, eller kanskje de bare drar, og tar den på selv, da er den ofte grå, og kald.

Soundtrack: Kim Hiorthøy – Door Opens Both Way

Spying Glass

Det er helt merkelig hvordan jeg ikke klarer å skrive når det er folk i nærheten. Om det sitter en fyr på sofaen 8 meter unna nøler jeg skikkelig med å skrive, og jeg føler alt jeg skriver blir teit og nøler også med å legge ut. Skjønner ikke helt hva som er så vanskelig egentlig, jeg har vel litt mer sosial angst enn det jeg selv får meg til å tro.

Dette er Tricky, han er litt av en luring.

Soundtrack: Massive Attack – Man Next Door

Kaldt

Penejenta Blå var ikke på Bare Jazz idag, det var litt trist. Men jeg møtte Cara og Anders der, og det var egentlig helt greit, for kanskje det hadde blitt kleint om Penejenta Blå hadde vært der. Det at jeg kaller henne Penejenta Blå sier vel litt om hva slags forhold jeg har til henne. Dessuten var det å henge med Cara og Anders noe som ga meg godt humør.

Vi satt kaféen i noen timer før det ble for kaldt, de dro hjem til Drammen og jeg gikk for å kjøpe brød og majones. Da jeg kom frem til leiligheten var det steng og ingen var hjemme, siden jeg bare snylter på ly for tiden har jeg ingen nøkler selv og er fullstendig avhengig av at de som bor der er i nærheten så de kan åpne opp. Jeg ringte Hans for å spørre om jeg kunne hente nøklene hans så jeg kom meg inn, men hadde et bedre forslag; Next Life-konsert på John Dee.

For de som ikke har hørt om Next Life må jeg meddele at fetere liveband finnes ikke, det er et virrvarr av elektroniske lyder og sære rytmer og har et driv i seg som ikke kan sammenlignes med noe annet enn Motorpsycho, selv om det er det siste bandet jeg vil sammenligne Next Life med.

Konserten var noe av det kuleste jeg noen gang har vært med på, NUFF SAID.

Soundtrack: Next Life – Vanished

Blå?

Jeg er glad, jeg har fått meg leilighet og det er nesten vegg i vegg med stua til Fride. Jeg skal flytte inn den 1. Desember, da inviterer jeg alle sammen på kaffe og kake.

Og imorgen skal jeg på Bare Jazz, kanskje Penejenta Blå henger der idag.

 

Soundtrack: Snorking og hosting fra naborommet

Sleep Don’t Weep

I natt er det disse to som skal passe på at jeg sover godt.

Soundtrack: Damien Rice – Volcano

Øyh!

Hvorfor har folk plutselig slutta med å klikke på soundtrack/spotify-linkene mine? Stoler dere ikke på at jeg har bra musikksmak kanskje? Dere burde jaggumeg skjerpe dere, hvertfall denne gangen, for The Whitest Boy Alive er definitivt verdt å lytte på. Og for dere som trenger litt info om bandet så er det et sideprosjekt av Erlend Øye, han fine søte fyren med briller fra Kings Of Convinience.

Se så søte de er!

Soundtrack: The Whitest Boy Alive – Done With You

Kuren for angst

Det finnes enkelte mennesker som godtar alt her i verden. Hvis de blir såra, bedratt, eller verre ting er det noen som bare sier “ok”, og gjør ikke mer med det. De tenker ofte at det er deres egen feil at det ble sånn, og gidder ikke flere konfrontasjoner og vil bare slutte å tenke på det. Men når de ikke gjør noe med det legger de jo alt på seg selv, og da er det ikke vanskelig å slutte å tenke på det. Det er jo som om alt som skjer galt er deres egen feil, selv om de vet det ikke er sant er det ofte slike tanker som kommer opp, og dette er noe som virkelig kan bryte ned et menneske. Jeg er et sånt menneske og jeg takler ikke konfrontasjoner.

Men i dag var jeg flink, jeg konfronterte et menneske som såra meg, og jeg fikk svar på hvorfor og hva og hvordan og nå har jeg det helt ut av systemet, og trenger ikke tenke mer på det.

Du verden det føles godt.

Soundtrack: Andrew Bird – The Trees Were Mistaken

Lovers Schizophrenia

Ikke så mye søvn på meg i natt, men det går bra, jeg har egentlig hatt en fin natt med musikk, havregryn og Farscape. Jeg synes Aeryn og Crichton er så søte når de er gamle.

I kveld er det konsert på Paragrafen i Oslo, jeg synes folk som har mulighet skal komme. Det koster 50 kroner og bandet er bra og trommeslageren gir gode klemmer. Så komkom til Paragrafen i Møllergata klokka 8 i kveld.

Soundtrack: Cloroform – Popman

Det føles ikke godt..

..å falle ned i gulvet og knuses til tusen biter, jeg vil heller smelte.

Jeg tvinger meg selv til å smelte før jeg treffer bakken.

Soundtrack: Opeth – In My Time Of Need

Se!

Vet dere hva dette betyr? Det betyr at jeg er i Oslo! Og det er fintfint<3

Akkurat nå..

..er det å sove veldig skummelt.

Soundtrack: Anathema – Panic

Header

Gratulerer til meg og takk til Guro for ny header!

Fint å vite

Idag fortalte Evelyn meg at jeg ligna på Dan Fogler, bare ikke fullt så feit.

Hmmmmmm.

Soundtrack: Bugge Wesseltoft – deIMAGER

Sing Sang Sung

Jeg har fått meg nytt megatøft og fett design på bloggen min. Hurra for det.

Og bare så det ikke skal misforstås har jeg ikke skifta pga Ida, dog det kanskje kan virke sånn. Etter et år med samme design blir man jo litt lei. Jeg sitter fortsatt og tenker på hva slags header jeg skal ha, hmmm. Jeg tror jeg må få noen andre til å lage noe fett til meg, jeg kan jo ikke ha standardheaderen, det er jo bare kjipt og kjedelig.

Soundtrack: Air – Heaven’s Light

Can

Idag rydder jeg og danser til Can.

Soundtrack: Can – Vitamin C

Helium Reprise

Jeg har funnet meg en ny superduper musikerdame jeg kan være betatt av og høre på i timesvis.

Det startet med at jeg på Last.FM fikk anbefalt et band som heter The Book of Knots. Et band som heter knotteboka må jo selvfølgelig bli skjekket ut, så jeg klikket meg inn på wiki og leser litt om bandet. Der stod det faktisk ingen ting, i det hele tatt. Hva tenker Snorre da? Jo Snorre tenker “Tøft, et kult og ukjent band ingen har hørt om, nå kan jeg imponere søte jenter og damer med mine kule band som ingen har hørt om”. Men jeg ville jo fortsatt lese litt om bandet før jeg bega meg ut på å lytte på det. Ikke fordi jeg er så fan av å vite ting om band, men jeg hadde rett og slett på følelsen at dette bandet var verdt å lese litt om. DE HETER JO THE BOOK OF KNOTS! Jeg har også tenkt en del hva de mener med knots, jeg vet ærlig talt ikke helt hva en knot er. Det kan være knotter som i knottene på rare synthesizere som jeg tenkte kanskje sto for det meste av musikken(noe det ikke gjorde), det kan være tretypen knot, eller det kan være knuten knot, eller knop som det heter på norsk som brukes mye i sammenheng med fisking. Dette var med andre ord et spennende band å begi seg ut på, selv før jeg i det hele tatt visste hva de spilte.

Etterhvert fant jeg selvfølgelig at det stod en nett liten tekst med informasjon om bandet på Last.FM. Det stod svært lite, men jeg må likevel si meg imponert.

“Tony Maimone (Pere Ubu, They Might Be Giants, Bob Mould, Lucinda Williams, more…) and Carla Kihlstedt (Tin Hat Trio, Tom Waits, Sleepytime Gorilla Museum, 2 Foot Yard, many many more) and Producer/engineer/guitarist Joel Hamilton (Elvis Costello, Unsane, Frank Black, Sparklehorse, Shiner, Players Club, many, many more…) and Matthias Bossi (Sleepytime Gorilla Museum, Skeleton Key, Vic Thrill…etc…) These are the core members of this heavy, beautiful, dark, slow, melancholy collective. Please visit arclightrecords. com for more information.”

For det første ser vi at dette er en svært aktiv gjeng, de spiller og har spilt i mange band. Men se litt nærmere på bandene. Det er fantastisk, det er som om alle de kuleste bandene fra sjangre som Indie, Noiserock, Avantgarde, Metall, Pop og Jazz har møttes på pub og funnet ut at de vil jamme sammen og lage musikk om sjømannsknuter. Det er helt fantastisk tenkte jeg da. Spesielt imponert ble jeg av Carla Kihlstedt som viser seg å ha spilt både med Sleepytime Gorilla Museum og Tom Waits.

Jeg skjekka ut bandet på spotify, og bandet viser seg å være en helt fantastisk sludgerock-aktig alternativ mørk progressiv, skikkelig seig rock i avantgarde-form. Jeg ble helt bergtatt, og jeg ville skjekke ut mer av denne svært så pene damen som spiller fiolin og munnspill. Det viste seg da at hun har gjestet i et av mine favorittalbum, altså California av Mr Bungle. Altså hun har spilt fiolin og bratsj for Mike Patton, kongen av avant garde. Og ikke nok med det, hun har spilt i Alice og Orphans: Brawlers, Bawlers & Bastards av Tom Waits, og hun har spilt med Tommy Lee, og Stolen Babies.

Så jeg bare sier det, ta godt imot vår alle beste vokalist, fiolinist, munnspillist, organist, bassist, perkusjonist og ikke minst vakre Carla Kihlstedt. *klappeklappe*

Jeg har nå hørt på de fleste bandene hun er fast medlem i og, det er så fantastisk at jeg nå legger ut en liten spilleliste med Carla-musikk. Nå er det desverre slik at mye av det ikke ligger ut på spotify, men enjoy!

Carla Kihlstedt

Soundtrack: Tin Hat Trio – Beverly’s March

Nomnomnom!

Igår fikk min søster Hanne ansvar for å velge og lage middag.

Det var faktisk helt greit.

Soundtrack: Mr Bungle – None of Them Knew They Were Robots

Wee!

På tirsdag får jeg 2500 fra NAV, og når jeg har vært flink og levert skattekort får jeg 5 400 annenhver uke:D Hurra! Oslo here I come.

Soundtrack: Shearwater – Rooks

Ghost Reveries

For ca 6-7 dager siden fant jeg ut at jeg skulle skaffe meg diskografien til Opeth i FLAC-format. Tidligere hadde jeg hele samlingen i vanlig mp3 i en kvalitet som varierte fra 128 til 192, altså ingenting å skryte av, faktisk så ille at jeg skammer meg i ettertid. Å laste ned i FLAC-kvalitet er tydeligvis ikke særlig populært, derfor ble den ikke fullført før i dag. Jeg mener bestemt at det er greit å laste ned musikk så lenge du kjøper albumene, og jeg har jo forsåvidt kjøpt de fleste av Opeth, jeg vet bare ikke hvor jeg har de..

Så kom problemene da. Jeg har en mac, og med mac følger iTunes, noe jeg synes er helt greit, jeg liker iTunes. Men iTunes liker ikke FLAC, det går ikke å konvertere FLAC med iTunes en gang, så jeg måtte laste ned et konverteringsprogram. Etter uttalige forsøk med 3 forskjellige programmer og 20 giga med musikkfiler som ikke funka klarte jeg endelig å få samlingen i Apple Lossless(hvem skulle trodd det skulle være så vanskelig).

Men jeg skal fortelle dere at, det var virkelig verd strevet, jeg har aldri hørt noe så bra i hele mitt liv.

Nå vil jeg ha Tool i lossless-format og.

Soundtrack: Opeth – Beneath The Mire

Isolation

Jeg er faktisk fullstendig avhengig av nett.
I løpet av den tiden jeg var uten nett idag har jeg: vaska klær, hengt opp klær, rydda litt på rommet, tømt askebeger, vaska askebeger, gått litt naken rundt, sett dårlige serier på kanaler jeg ikke visste fantes, spilt gjennom hele Ghost Reveries på gitar, gått fra butikken og kjøpt røyk(ja, det var en litt rar setning, men mamma kjørte meg dit og lot meg gå alene hjem i regnet), lest 100 sider i en bok jeg egentlig ikke liker, og spilt kabal mens mamma fylte ut et skjema til NAV om meg. Når jeg tenker meg om er jeg kanskje mer avhengig av å ikke ha nett for å fungere enn å ha nett for å fungere? Jaja, det er sånn man blir når man er arbeidsløs og tiltaksløs.

Det er litt sært den plutselige følelsen av frihet når nettet forsvinner. Plutselig har jeg ingen forpliktelser whatsoever. Likevel var det ganske fælt.

Fyttirakkern som jeg gleder meg til å begynne å jobbe.

Photobooth<3

Soundtrack: La Coka Nostra – The Stain

Pæng

Imorgen skal jeg ta meg turen til NAV i Namsos. Jeg skal ha med meg kassegitar for å synge og spille denne sangen for de.

Soundtrack: Enslaved – Alfablot

Eeeheheh

Kjære blogg, idag har Monica runket tåa mi.

Her runker hun tåa mi.

Soundtrack: Eli Hagen på Studio 5

Eeeheheh

Kjære blogg, idag har Monica runket tommelen min.

Dette er meg og Monica.

Soundtrack: Smashing Pumpkins – Tonight, Tonight.

Photomania

Heia alle sammen. Akkurat nå for øyeblikket befinner jeg meg i en liten leilighet, i et lite hus, i ei lita bygd ved en liten by, Altså jeg er på besøk her i Inderøy, stedet hvor jeg gikk på skole i to år for snart 2 år siden. Å komme tilbake til et slikt sted hvor mange av mine venner fortsatt befinner seg, fant jeg som en forfriskende variasjon ut fra det å stable ved og gå ut med søpla hjemme hos mamma. Selv om jeg skal fortelle deg at mamma er temmelig forfriskende og sprudlende, spesielt på mårran. Men som alle tenåringsgutter (har fortsatt 19 tenåringsdager igjen) blir man litt lei av mamma av og til, og vil heller drikke cola og spille poker med venner, slik som jeg har gjort idag.

Akkurat nå sitter Steinar og spiller poker på nettet (tror jeg) og Monica pakker til Flatanger-tur imorgen. Det betyr altså at jeg og Steinar får leiligheten for oss selv. Det skal vi utnytte med poker og øl og x-box i bar overkropp. Det skal bli gøy. For de som ikke skjønte det så er jeg gjest hos Monica og Steinar som eier denne leiligheten.

I går dro jeg og Monica på cafétur til Steinkjer. Vi satte oss ute på Madam Brix, men løp raskt inn igjen når vepsemafiaen fant ut at Monica og Snorre lukter godt. Senere gjorde vi ikke stort annet enn å løpe rundt og ta bilder av alt og alle. Monica har fått seg nytt kamera, og vi lekte profesjonelle kameraister, selv om vi begge er like utlærde som en sprukket valnøtt.

Soundtrack: Refused – New Noise

A Song To Say Goodbye

Etter 4 måneder med å gjøre ingenting tror jeg endelig at det begynner å bli tid for å flytte tilbake til Oslo. Det føles utrolig godt bare å vite at kanskje om noen uker så kan jeg flytte tilbake til de personene jeg trives best med, og som jeg slipper å betale dyre dommer bare for å henge med en dag. Ja hurra, jeg gleder meg.

Foresten, jeg er veldig glad i Thom Yorke, jeg håper nesten dere er det og, for han er fin og flink og en smule kjekk.

Soundtrack: Placebo – Twenty Years

Grown So Ugly

I natt satt jeg lenge oppe og lekte med cammen på macen min. Det var gøy kan dere tro. Men dere skal få vite at det også var skikkelig skummelt. Noen av skikkelsene jeg skapte med effektene var faktisk så skumle at jeg hadde problemer med å sove etterpå. Jeg som er så mørkredd fra før burde ikke leke med sånt..

Ps. Sterke bilder, kan forårsake søvnløshet og angst.

Det siste bildet er albuen min, tror jeg.

Soundtrack: Captain Beefheart & His Magic Band – Autumn’s Child

Useless

Soundtrack: Abigail Washburn – Strange Things

Og til Eivind som er så snill og sympatiserer selv om jeg nesten har slutta helt å komme med nye innlegg aka nye sanger: Til Eivind.

Hum..

Jeg suger litt, jeg skriver ikke blogg, for jeg har ikke et liv akkurat nå. Ikke så mye å skrive om. Eeehheheheh.

LastFM har en dårlig dag=)

Soundtrack: Cornelius – Count Five Or Six

Antifotografen Meg

Stakkars Snorre er syk, og vet dere hva? Det er INGEN som synes synd på meg. Det er et fælt liv jeg har, men jeg overlever, for jeg er sterk og barsk og vet hvordan man skal takle slike motganger. Det er jo tross alt bare en forskjølelse, folk har  overlevd verre, tror jeg?

Jeg fant igjen kamerakabelen min idag, så nå skal jeg legge ut litt bilder fra tidligere i sommer, da jeg var frisk. Ikke fordi jeg er så flink til å ta bilder, men fordi det rett og slett er koselig, ikke sant?

Dette er Morten, vi grilla og kosa oss hos Viktor, for egentlig ganske lenge siden. Det siste bildet er et resultat av mine skills til å fange oppmerksomhet.

Det ble bare tre bilder, for vet dere hva? Jeg kan ikke å ta gode bilder, så selv når jeg ikke bryr meg om kvalitet legger jeg bort bilder for de rett og slett er for uklare og stygge. Hurra for meg; antifotografen!

Soundtrack: Anja Garbarek – Still Guarding Space

Beer And Tobacco

Jeg er nå nødt til å skrive et innlegg bare fordi Eivind ikke klarer å finne kul musikk selv=(

Uansett, idag har jeg hørt på Tom Waits, drukket øl og røyka og skal til å sende en søknad til Nav om yrkesrettet atføring. Hurra for meg. Om jeg får litt penger fra staten har jeg store planer om å flytte tilbake til Oslo og skaffe meg en jobb som gjør meg glad. Det gleder jeg meg til.

Soundtrack: Tom Waits – $29.00

I Set My Face To The Hillside

Hurra for dyster musikk!

Morten kom til meg idag for å spille poker, det var koselig. Jeg knuste han faktisk så ned i støvlene at han ble litt trist. Stakkaren har jo i tillegg jobbet siden torsdag med å kjøre rundt i en ambulanse. Og, sånn en hel vakt fra torsdag til tirsdag morgen. Det er litt drøyt tenker jo jeg, men han kan jo komme til meg å spille poker når han vil, så han skal faen ikke klage.

Og jeg skal begynne å spotify-linke soundtrackene mine. Tiril er foresten koselig en koselig blogger med en koselig blogg, og jeg er helt overveldet over hvor mange som bruker tid på å prøve å gjøre meg glad etter bruddet. Så i likhet med Morten burde jeg vel ikke klage jeg heller.

Jeg kan være både søt og barsk.

Soundtrack: The Gutter Twins – The Stations

Oh Smile

Jeg sliter litt med å skrive blogg for tiden, ikke nødvendigvis fordi jeg ikke har noe å skrive om, jeg har jo masse å skrive om.

Siden sist har jeg vært med på å rive en skole, en hytte, og jeg har mistet en kjæreste, og selvfølgelig lekt litt med folk og grill på bursdagen til Ida, og noe til.

Det er egentlig ikke så mye, men noe av det betyr veldig mye for meg på både godt og vondt, og man kan jo skrive masse om sånt, men det er jo ikke alt jeg vil dele. Jeg vil nødig bruke bloggen som en klagemur for kjærlighetssorg, men det er mitt liv og min blogg om mitt liv, så det må jo nevnes.

Jeg gjør generelt ikke så mye når jeg er hjemme i Skage som jeg er nå. Tvert imot har jeg en tendens til å miste døgnrytmen helt, miste motivasjonen helt, få problemer med å forholde meg med folk og bli helt tiltaksløs. Det er nok noe av grunnen til at forholdet gikk i vasken.

Dere må ikke misforstå meg, det er ikke barndomshjemmet mitt det er noe galt med, jeg trives veldig godt hjemme med moren min, jeg synes hun er et fantastisk menneske, selv om hun er mårragretten som fy. Men jeg sliter med selve stedet. Jeg har ingen gode minner herfra, og minnene jeg har trekker meg ned i søla. Jeg husker faktisk svært lite fra barndommen, det er som om jeg alltid har vært tenåring.

Dette er ikke et bra blogginnlegg, den har ikke noe poeng eller noe jeg vurderer som god lesestoff for folk, det er jo ikke sammenhengende en gang. Men jeg skriver fordi jeg føler for det.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å skrive så mye fremmover, jeg er mildt sagt nede for øyeblikket og jeg savner å kunne forholde meg til Oda uten å være redd for at hun skyver meg unna, jeg skriver ikke godt når jeg er trist.

Soundtrack: Antony and the Johnsons – Her Eyes Are Underneath the Ground

B´Rachos

John Zorn

Soundtrack: John Zorn – Shabbos Noir

Friend Is A Four Letter Word

Jeg bor igrunn på et ganske fint sted.

Jeg vet om en koselig café også.

Der finnes det koselige mennesker

(Jeg bruker alltid det rosa askebegeret, jeg blir gretten hvis jeg ikke får det.)

Soundtrack: Yann Tiersen – Deja Loin

A Letter From Home

Soundtrack: Johnny Cash – Folsom Prison Blues

Evil Elvis

Ikveld har jeg brukt mesteparten av tiden til å høre på halvbra, harry og stereotypisk mannemusikk. Og hvorfor skal jeg ha interesse for å høre på halvbra, harry og stereotypisk mannemusikk? Jo, det er fordi det faktisk er schvintøft! Jeg har holdt meg unna Danzig i de siste årene, nettopp fordi det er halvbra, harry og stereotypisk mannemusikk. Jeg regner vel med at det gjorde meg en smule flau, for jeg skal jo fremstå som en seriøs musikkmann. Jeg skal høre på jazz og progrock ogsånt som alle andre seriøse musikkmenn. Men nå har jeg endelig innsett at til og med halvbra, harry og stereotypisk mannemusikk har sine gode sider som kan nytes av seriøse musikkmenn som meg.

En annen ting, kanskje den grunnen til at jeg orker å bruke så mye tid på å høre halvbra, harry og stereotypisk mannemusikk (nå har jeg skrevet halvbra, harry og stereotypisk mannemusikk så mange ganger at jeg valgte å bruke cmd-c) er at når jeg var en liten pjokk som drømte om å bli verdens tøffeste gitarist var det nettopp Danzig som ga meg inspirasjon. Til deres informasjon er Danzig en ganske søt kort fyr som drømmer om å være verdens barskeste mann, men han får det ikke helt til.

Danzig gjør meg nostalgisk, og nostalgi er om mulig bedre motivasjon enn musikk når man skal skrive musikk. Etterpå skal jeg spille metall.

Spotify: Danzig – Lucifuge

Soundtrack: Danzig – Pain In The World

Counting Bodies Like Sheep

Klokka begynner å nærme seg 4, og jeg har ennå ikke lagt meg. Det begynner å bli en vane for meg å være oppe hele natta, det skjer hver gang jeg er i Trøndelag og jeg aner ikke hvorfor. Idag (igår) klarte jeg til og med å sove til klokka 6, noe som kanskje betyr at det er best for meg å lese Don Rosa langt utpå morgenen og videre utover dagen.

Jeg skal foresten søke jobb på Røthe, jeg skulle egentlig gjøre det igår, men det skjedde ikke, for jeg sov. Jeg lurer på om sjefen er der på lørdager? Det hadde vært koselig.

Dette var en smule ironisk.

Men se, gratis musikk! Skjekk ut=)

Soundtrack: A Perfect Cirkle – The Package

My Favourite Game

Idag har jeg ikke mye å skrive om, bortsett fra at siden jeg formaterte mac’en nylig og må høre gjennom alt på nytt skal jeg oppdatere iTunes-lista mi, og at jeg ligger langt etter med blogglesinga mi. Readeren min har 177 uleste blogginnlegg. Fanden ta Tiril for at hun skriver så mange.

Soundtrack: The Cardigans – Marvel Hill